Ikkje så lenge etter at Kristkirken hadde flyttet inn i lokalene på Minde, dvs. i den gamle salen, så eg på dem som danset for Gud og tenkte at det kunne eg og tenke meg å gjøre. Eg stod helt bakerst i salen og bevegde litt på armer og bein. En dag mens eg stod slik og smådanset, kom det en eldre mann bort til meg og sa at han hadde sett meg i et syn, kor eg danset. Han så og at når eg danset, ble mennesker helbredet og satt i frihet. Eg tenkte at då er det jo viktig at eg danser, ikkje bare for min egen og Guds skyld, men og for menigheten. Så det ga meg etter hvert større frimodighet. I begynnelsen når eg begynte å gå frem å danse, var eg ganske skjelven, men så ble eg mer og mer frimodig. Og nå koster det meg ikkje noe særlig å gå frem lenger.

For litt over en uke siden, var eg ute med Veien 2 og evangeliserte på Sartor senter. Vi var sendt ut til forskjellige steder i byen. Eg har gjort dette før, og spesielt når eg er ute og reiser, opplever eg at eg får en del fine samtaler med mennesker om Gud. Men eg er ikkje vant til å gjøre det her i byen eller i Norge, i forhold til fremmede. Eg skulle gå sammen med to unge kvinner, og den ene hadde en del erfaring med dette fra før. Vi hadde på vei til Sartor bedt i bilen, men da vi kom inn på senteret, tenkte eg at vi måtte sikkert bruke litt tid på å finne ut hvor vi skulle gå, og kanskje vi måtte bruke litt tid til å be der og. Plutselig var hun som hadde erfaring, på vei bort til en gjeng med ungdommer. Eg visste at hun hadde fått et kunnskapsord om en ungdomsgjeng, men eg hadde ikkje trodd at det skulle gå så fort. Før eg visste ordet av det, begynte hun å be for leggen til en av guttene. Det hele virket så enkelt. Hun tok også kontakt med flere av de andre ungdommene vi møtte på senteret, og eg ble ærlig overasket over hvor positiv og åpne ungdommene virket. Eg snakket med noen innvandrere og noen eldre, men de var langt fra så åpne. Men dette ga likevel mersmak. Det som bl.a. ga meg frimodighet var tanken på at vi var sendt for å gjøre dette, og fordi eg opplever at Gud har åpenbart noe om min identitet, som har å gjøre med Jesus Kristus i meg, og ikkje minst at eg er elsket av Gud uansett hva eg gjør eller ikkje gjør, og uansett om mennesker elsker meg eller ikkje.

På fredag var eg ute og gikk tur. Først gikk eg forbi en gjeng med unge gutter. I det eg gikk forbi, sa den ene gutten; Skal vi gå i kirken og be? Eg veit ikke om guttene var kristne, men det som slo meg var at de kanskje merket at Guds rike var kommet nær, da eg gikk forbi!? Så møtte eg på en jente på 17 - 18 år. Eg gikk flere runder, og møtte på henne et par ganger. Hun så ganske ensom ut, og eg tenkte at kanskje Gud ønsket å si noe til henne. Så eg sa til Gud at om han ønskte å si noe til henne, måtte eg møte på henne en gang til. Og det gjorde eg. Eg spurte Gud før eg traff på henne hva eg skulle si, og opplevde at eg skulle spørre henne om hun visste at Jesus elsket henne og hadde gode planer for henne. Før eg møtte på henne tenkte eg. Hva er det verste som kan skje. Jo, at hun ville gå til fysisk angrep på meg. Så eg ba om beskyttelse. Eg stoppet opp og sa: Du, eg har lyst å si noe til deg: Eg sa så det eg hadde fått, og hun svarte noe sånn som: Åja, jaa, og så ut som om hun tok imot det, samtidig som hun så litt spørrende ut. Eg tenkte, kva seier eg no? Og så sa eg: Eg trur eg skulle sei det til deg. Så fortalte eg henne at eg var kristen og at eg ba for folk som var sjuke og som hadde forskjellige behov. Eg spurte henne så om hun hadde noe som hun ville eg skulle be for. Hun svarte at hun ikkje kom på noe, så eg sa: Okay, då får du ha en fin dag! I lige måde, svarte hun.

Det eg vil si med dette er at, det virker som om det er en stor åpenhet blant ungdommene, mulig og blant eldre, men i hvert fall blant ungdommene. Eg tror at vi alle som har tatt imot Jesus Kristus er kalt til å gi han videre. Dette kallet gjelder ikkje bare noen få utvalgte, som for eksempel ungdommene. Og på samme måte som eg skalv de første gangene eg gikk frem og danset, tror eg det er i forhold til det å vitne og vinne mennesker for Gud. Det er “utrygt” i begynnelsen når en ikkje er vant til det, men når vi ser at mennesker tar imot, så er det som Jesus sier: Min mat er å gjøre Faderens vilje. Når vi gjør Guds vilje, blir vi mettet med en tilfredshet som overgår alt annet.

 

Anita