Forskjellighet
Like uten for Genève, et godt stykke nede i bakken under grensen mellom Frankrike og Sveits, er det laget en 27 km lang ringformet tunnel. Langs midten i hele denne tunnelen er det montert et lufttomt rør omgitt av et sinnrikt system av vakuumpumper, kraftige magneter og målesystemer. De supraledende magnetene skal opereres 300 grader under romtemperatur og tilføre protoner enorm fart inne i røret. Protonene, som er en av byggesteinene i atomer, vil gå rundt og rundt med nær lysets hastighet – for hvert av protonene det blir mer enn 10000 runder i sekundet! På bestemte steder inne i tunnelen blir disse protonene krasjet mot hverandre og fullstendig knust i sine minste bestanddeler som fyker ut i alle retninger. Disse blir omhyggelig studert i gigantiske målesystemer og sensorer som hver er større enn eneboliger og omgir røret i kollisjonspunktene. Med mer enn 800 millioner kollisjoner i sekundet og enorme datamengder er dette en svært krevende oppgave, men det gir svar på viktige spørsmål om hvordan alt henger sammen. Dette, som er det største prosjekter av en lang serie, er blitt mulig gjennom en formidabel innsats fra et team på flere tusener av mennesker av mange ulike profesjoner og oppgaver; anleggsarbeidere, rørleggere, fysikere, økonomer, jurister, elektrikere, eksperter på elektronikk, data og kommunikasjon, rengjøringspersonale, kokker, et hierarki av ledere og så videre: Et helt samfunn der alle sammen bidrar koordinert med ett mål for øye; å finne mer ut av hvordan Gud har skapt verden.

Samhørighet og samspill
Som fysiker har jeg en viktig oppgave i å skape entusiasme for mitt fascinerende fag, men det er ikke min hensikt her. Dette internasjonale samarbeidet innen partikkelfysikk demonstrerer noen viktige side av menighetens liv; mangfold, forskjellighet, samarbeid og felles mål. Jeg har lenge lest  1. Kor 12 om at ”Øyet kan ikke si til hånden: Jeg trenger deg ikke!...” nærmest som en oppfordring til at vi i menigheten skal forstå og akseptere at vi er forskjellige. Men det siste året er det blitt stadig klarere for meg at hensikten nok er å ha en mer offensiv holdning ved å fremelske forskjeller og sørge for at de får blomstre. Hvorfor? Jo; vi vet fra 1. Kor 13 at vi ser og forstår stykkevis og delt. Hvis vi da klarer å sette sammen de ulike bitene som åpenbares hver av oss, ja så ser vi sammen mer av Jesus, hans nåde og kraft. Det betyr også at vi utfyller hverandre med hensyn på utrustning, egenskaper og funksjoner, som et puslespill i mange dimensjoner. Sagt på en annen måte vil den enes styrke fylle den andres ”svakhet”. Jeg bruker hermetegn for å poengtere at svakhet her ikke er noe negativt, slik vi lett oppfatter det, men en naturlig konsekvens av at vi i en menighet hører sammen og skal utfylle hverandre. En følge av dette er at vi ikke bare trenger å se eller kjenne våre egne styrker, men også være klar over våre ”svakheter”. Disse er det besnærende å dekke over, styre unna eller late som om ikke finnes. Jeg sier ikke at vi skal lete etter disse, jeg tror nok hver og en av oss kjenner oss så godt at det ikke er nødvendig. Men i stedet for at dette blir et problem for oss og kanskje til og med gir grobunn for dårlig samvittighet og selvbilde, så kan vi erkjenne at de finnes og samtidig stå oppreist, fryde oss og vite at dette slett ikke er unaturlig!

Jeg skriver selvfølgelig dette for å være oppbyggelig og komme med oppmuntring, og det finnes en kur som jeg skal komme til. Men først vil jeg peke på en del uheldige praktiske følger av å ikke erkjenne forskjellighet på en god måte, og det er nødvendig for å hjelpe oss å se at kuren er nødvendig. Dette har jeg ikke oppdaget bare fordi jeg har sett det hos andre, men kanskje spesielt fordi jeg har opplevd og opplever det selv:

¤Noen har det svært vanskelig og viser tydelig at de trenger hjelp fra andre for å fungere på en god måte. Men disse har også sterke sider og utrustninger som ikke kommer til sin rett på grunn av problemene. Andre har sterke sider som er tydelige og som på mange måter fungerer godt. Men hvis disse ikke tør å eksponere sine ”svake” sider, hindrer de andre å bistå og frarøver fellesskapet velsignelse og fremgang. Det er ingen styrke.

¤Det er lett å fokusere på andres ”svake” sider og se disse i negativt lys. Det er ikke noe nytt, Jesus har advart oss om flisen og bjelken (Luk 6;42).

¤På den andre siden er det lett å se andres styrker (eller tjeneste) og kanskje ubevisst prøve å kopiere disse. Paul Anderson skriver i sin bok ”Våg å drømme*” om hvordan Gud har gitt hver enkelt av oss en drøm han vil vi skal leve ut. Dette går både på tjeneste og utrustning, men like mye på visjon og evnen til se langt frem. Finner vi denne drømmen vår og lever i den – ja, så har vi det godt. Lever vi derimot i andres drømmer, får vi det tungt, fordi vi prøver i egen kraft å gjøre ting vi ikke er utrustet til. Dette er viktig å ha i bakhodet når vi leser eller hører om andres opplevelser, spesielt i forhold til deres tjeneste.

¤ Så kan det være at vi ser våre egne sterke sider eller har funnet vår drøm, men blir så fokusert på dette at vi tror dette er løsningen for alt og alle. Faren kan da bli at vi prøver å pådytte andre vår drøm. En annen fare er at vi kan blir forledet til å tro at akkurat det vi selv har sett eller oppdaget, er løsningen på enhver ting som ikke fungerer.

Det er kanskje ikke så rart at mange sliter med dette: Vi lever i et samfunn som på mange måter oppfordrer oss til å bli mest mulig like og ikke skille oss ut, og samtidig bli selvstendige, stå på kravene og klare oss selv. Hvis vi på den andre siden vil stimulere til forskjellighet, så må vi forholde oss til sider hos andre som ofte vil være ukjente og kanskje fremmede for oss. En vanlig reaksjon på dette er at vi blir usikre, reserverer oss, styrer unna eller kanskje til og med protesterer fordi dette ikke stemmer sett fra vårt ståsted. Når vi ser rundt oss, er det er ikke vanskelig å observere at mange trenger hjelp - eller generelt at vi trenger hverandre. Børud-gjengen synger: Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen. Men det som ofte summer i vårt hode er: Alle trenger hjelp, jeg kan umulig hjelpe dem, det er håpløst. Det kan gjøre oss handlingslammet slik at vi ikke hjelper noen. Da kan det være fristende å trekke seg tilbake i mengden og dermed la andre dra lasset.

Dynamikk og rett perspektiv
Men det er ikke det at det står så elendig til, vi har mye å takke og være glade for. Men vi er på vei hver for oss og i fellesskap, og har alltid muligheten å strekke oss for å fungere enda bedre som menighet (Fil 3): Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker Ham! (1 Kor 2). Det er ingen bombe hva kuren er for å ta noen steg videre er: Vår Herre og Mester, Menighetens hode. Det er nok ikke tilfeldig at det i det store kjærlighetsbudet står at “du skal elske Herren din Gud…., din neste som deg selv” nettopp i denne rekkefølgen. Søk først Guds rike er vi klar over, det er han som er kilden og som gir oss alt vi trenger for å fyllbyrde vår drøm - han er troens opphavsmann og fullender. Men så er spørsmålet; kanskje det hadde vært sunt å ha større fokus på alle rundt oss, ikke bare på oss selv? Jeg tror svaret er ja. Jeg ynder å sitere det John F. Kennedy sa et stykke ut i sin tiltredelsestale 20. januar
1961: “And so my fellow Americans, ask not what your country can do for you; ask what you can do for your country”. Hvis vi oppmuntrer og hjelper de som er rundt oss til å finne og komme inn i sin drøm, så er det fantastisk. Ingenting er bedre enn å komme bort fra fordømmelse, loviskhet og andre plager og inn i Guds hvile  (Heb 4, Matt 11:26→). Og da snakker vi ikke om at alt må være så stort og finurlig uttenkt, vi har ofte en utidig evne til å komplisere ting. Kanskje REMA1000 har noe å lære oss her; det enkle er ofte det beste. Det er ofte små ord som skal til, en liten hjelpsom hånd, en kjapp telefon, og så videre. Saken er jo ofte at vi blir minnet på slike ting, og handler vi på det - da blir det virkelig spennende! Det flotte er også at når du gjør dette slik det faller seg naturlig for deg, så lever du i din egen drøm, igjen for å bruke Andersons måte og si det på. Så må vi gjerne huske på at ”naturlig” i denne sammenheng ikke nødvendigvis betyr lett og uten utfordring. Da er det viktig at vi ikke fokuserer på barrieren vi ser foran oss, men på det som åpner seg opp bak denne. Det er ikke slik at det bare er pastorer og eldste som har ansvaret for dette. Det forplikter å være med i en menighet, vi er skapt for å ta oss av hverandre. Du er verdifull, og de andre trenger nettopp ditt bidrag om du føler det slik eller ei.

Guds menighet består av mennesker skapt i Guds bilde og er primært organisk og dynamisk, jevnfør 1 Kor 12. Jeg synes det er fascinerende å se alle parallellene mellom naturen og menigheten. Mye kunne sies om det, men noe av det sentrale er nettopp mangfoldet, alle sammenhenger og koplinger på kryss og tvers, små og store ting, som virker sammen i en guddommelig harmoni. Gud er grensesprengende og går vår forstand en høy gang (Ef 1 og 3). Vi kan ikke forstå Gud i den forstand at vi får vite hvordan han har gjort og gjør ting. Det han forteller i Bibelen er at han står bak alt og hvordan vi best kan leve livet som enkeltindivider, familie, menighet og samfunn. Bibelen er bruksanvisningen for våre liv og ikke et teknisk dokument som forteller hvordan ting er gjort. Når jeg kjører forbi Søfteland kikker jeg ofte på hekken der. Jeg er glad for at skogene er som de er, med trær tilsynelatende hulter til bulter i noe som kan fortone seg som kaos, og ikke med hekken på Søfteland som mønster. Vi mennesker har en sterk hang etter å forstå alt mulig for å i neste omgang ha kontroll. Men Gud sier; slapp av og stol på meg – jeg har oversikten du mangler! I middelalderen var det mange vitenskapsfolk som prøve å forstå solsystemet og beskrive bevegelsene til planetene. Dette fikk de ikke til fordi de gjorde en grunnleggende feil; de antok at jorden var i sentrum og at alt annet beveget seg i forhold til den. Tidlig på 1500-tallet kom den polske astronomen Kopernikus med løsningen: Alle planetene i solsystemet beveger seg rundt solen. Da falt alt på plass. Det er betryggende å vite at Jesus er hodet for menigheten.

Alt er klart
Det er like betryggende å vite at Gud også har gjort alt klart for å føre hver av oss inn i vår drøm, både som enkeltmennesker og som menighet. Her mangler ikke planlegging og prosjektering, alt er på plass (Ef 1)! Det er et annet sentralt vers med tre punkter hvor jeg heller ikke tror rekkefølgen er tilfeldig: Jeg er veien, sannheten og livet (Joh 14). Etter omvendelsen over på rett vei, vil Gud åpenbare oss sannheten slik av vi kan leve Livet, eller sagt på en annen måte; komme inn i vår drøm. Sannheten er viktig fordi den setter oss fri (Joh 8). Det greske ordet som brukes for sannhet, betyr like mye realitet, virkelighet. Altså; Gud åpenbarer for oss de deler av sin guddommelige oversikt som er viktige for at vi hver enkelt og i fellesskap skal komme videre. Vi ser da mer enn det som er mulig med våre fysiske øyner, vi ser hvordan ting virkelig henger sammen; hvem som er seierherre, hvordan løgneren opererer, hvem vi selv og de rundt oss er, ofte i motsetning til hva vi har følt om det. Får vi en åpenbaring om dette blir vi aldri de samme! Gud viser oss muligheten, potensialet han har lagt ned i hver enkelt av oss og ber oss styre eller handle etter det. Noe av det første vi lærer om å kjøre bil, er å sikte langt frem og ikke se i grøftekantene på sidene og styre etter disse. Da blir det vinglig og fare for det som verre er. En som underviste om engelens møte med Gideon sa at Gideon så seg rundt etter hvem engelen henvendte seg til da han sa ”du mektige kriger” (Dom 6). Engelen så Gideons potensial, ikke alle begrensningene som dominerte Gideons bilde av seg selv.

Gud har alltid rett
Så hvordan kan vi ta ut potensialet i oss selv som det så fint heter? Da kommer menigheten inn, og spesielt menighetens hode. Har du lagt merke til at Jesus sier ”..og lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjerte…” (Matt 11:26→). Her er det dybder å grunne over! Han sier også ”jeg skal gjøre det”. ”Hvordan” blir for oss veldig fort til ”hva skal jeg gjøre”? Kanskje det handler mer om hva vi ikke skal gjøre? Kanskje det handler om en prosess der vi hele tiden stille oss til rådighet, lytter og gir Gud rett, også i de små ting? Å sikte langt frem betyr ikke at vi er der nå, men at vi skal veien dit. Ydmykhet betyr det samme som å la være å stå så voldsomt på kravene. Med unntak av ett; at Gud får sin vei med oss, at vi slipper han til. Det handler ikke om at vi skal jobbe hardt, gjøre oss fortjent og på denne måten overtale Gud. Gud er klar og har vært det lenge! Det handler om at vi lar han får slippe til med ”pakken” han har klar for oss i det himmelske (Ef 1). Stikkordet er nåde.

Når vi skal støtte og hjelpe hverandre er nøkkelen å legge til rette for at Gud kan slippe til å behandle oss individuelt og føre oss inn i hver vår drøm. Det har sikkert hendt oss alle at vi mer eller mindre har ”møtt veggen” og så har Gud kommet oss til unnsetning og åpnet en dør. Det er fantastisk og vi må huske det (Sal 103) og gjerne fortelle andre om det til oppmuntring og støtte. Men, det blir galt hvis vi prøver å dra andre med oss gjennom samme døren. For det første fordi de kanskje står ved en annen vegg, og for det andre at de kanskje skal til et litt annet sted selv om det endelige målet er det samme. De skal inn i sin drøm og få åpenbart hva som ligger på andre siden av utfordringen de møter. Veggen, utfordringen eller hva vi kaller det, kan være mye forskjellig – prøvelse. Kanskje vi skal finlese ”jobbeskrivelsen” vår i menigheten? Vår oppgave er ikke å overtale noen, vi skal peke på Guds sannheter og be om gjennomslag for disse, så gjør han jobben. Det er ganske befriende!

Å være med i en menighet er altså ikke bare et samspill mellom Gud og hver enkelt av oss, men mellom oss alle. Når vi lar dette fungere i guddommelig harmoni, kan vi ha det godt og lene oss til andre. Vi må ikke forstå alt, vi kan stole på dem vi kjenner godt. Når vi har etablert et godt tillitsforhold til slike, så tror jeg vi alle innerst inne vil sette pris på at de går oss litt på klingen og spør om hvordan det står til med sånn og sånn. Hensikten er jo at vi får vokse og at Gud får slippe til med næring. Så er det selvfølgelig en balanse slik at vi ikke mister dømmekraft og gir oss apatisk over til andre. Hvis vi er i tvil om noe, så er oppskriften at vi kan prøve alt og se om det stemmer med Bibelen; prøv alt og hold fast på det gode (1 Tess 5, 1 Joh 4). Dette er ikke noe mekanisk med trykk på den og den knappen for å vite det og det. Det er en guddommelig prosess der vi i økende grad ”…. får kjenne ham og kraften av hans oppstandelse og samfunnet med hans lidelser…” (Fil 3,7→). Heller ikke her tror jeg rekkefølgen er tilfeldig. Mye faller på plass når vårt forhold til Jesus kontinuerlig vokser til å kjenne og ikke bare kjenne til. Det er det samme Paul Anderson gløder for når han oppmuntrer oss til å finne vår drøm. Det er det samme som er det sentrale i ”soaking”.

Forbilder
Jeg har tre ”fedre” som har betydd og betyr mye for meg på forskjellige områder i livet. Først selvfølgelig pappa som gjennom å være seg selv gav meg et solid fundament og hjalp, inspirerte og støttet meg i å finne ut hva jeg skulle bli når jeg ble stor. Mer enn han selv er klar over tror jeg. Dernest har jeg hatt en faglig far og en åndelig far som begge betyr mye for meg og som har lært meg mye, sikkert også de mer enn de er klar over. Disse tre er på mange måter svært ulike med et mangfold av forskjellige egenskaper - jeg kjenner dem godt. Men de har én ting felles: De er ikke perfekte og har hver mange feil. Vel, det var slik jeg først tenkte om dette. Jeg kunne irritere meg, gruble, endog forsøke å ”forandre” dem, men det alvorligste var at jeg tenkte disse feilene nærmest diskvalifiserte dem for sine oppgaver. Heldigvis er det lenge siden jeg fikk se Lyset i denne sammenhengen og at de tvert imot har vært særdeles godt kvalifisert og egnet til sine oppgaver. Faktisk i så stor grad at ingen andre kunne ha hatt disse oppgavene og utrettet det de har utrettet. Disse tre hadde sterke sider som jeg og mange andre har blitt tilført mye gjennom. Deres ”svake” sider var det andres oppgave å fylle.

Til deg som er ung og ivrig: Lytt til dem som har livserfaring og som du vet har noe å tilføre deg selv om du ser at de ikke er perfekte. Det har aldri vært meningen at noen skulle være det før målet er nådd. Tilbake igjen til de store fysikkeksperimentene jeg fortalte om innledningsvis: I tillegg til at det er en stor flokk mennesker med ulike oppgaver, så er relasjonene mellom dem likeså viktige. Ønsket for enhver professor er å ligge i forskningsfronten med sin aktivitet. For å oppnå dette er det viktig å delta på konferanser og skrive artikler i internasjonale tidsskrifter som andre kan lese. Det er en sluttet ring der man tilegner seg kunnskap og erfaring fra andre, og like viktig deler med andre den man selv har. Men den viktigste oppgaven til en professor er å føre sine studenter frem til forskningsfronten slik at disse blir i stand til å flytte den videre og ellers bruke denne kunnskapen i sitt yrke. Den største feilen en professor da kan gjøre er å prøve å lage kloner av seg selv. Professoren må formidle og trene grunnleggende prinsipper og metoder og stimulere til kreativitet. Da går det ikke lang tid før studentene tar av og fyker forbi professoren på sine spesielle felt. Det er ikke vanskelig å se at fruktene av dette er langt større.

Jeg sier ikke at vi i menigheten skal lære en ”metode” fra forskningsverden som dessuten også er mye brukt i næringslivet. Tvert imot. Dette er en bibelsk ordning som mange har sett fungerer godt mellom mennesker. Så hvis vi skulle lære noe, så måtte det være å få et enda mer bevist forhold til dette og bruke det. Hvis det er én i menigheten du kjenner spesiell tillit til og som det er godt å være sammen med, så kunne du kanskje vurdere å spørre om vedkommende vil være din mentor?

Begynn i det små
Kanskje er du en moden mann eller kvinne og dette ikke er noe nytt for deg. Men for deg som ikke ser det slik: Husk at du skal ikke gjøre alt, men litt. Begynn i det små, og på flere måter: Hvis du ikke er med i et husfellesskap, cellegruppe eller lignende fellesskap, burde du kanskje vurdere det? Så kan vi stå sammen og se nye sider og mer av Gud og hans kraft mellom oss.


* Paul Anderson: Dare to dream, 2005