Vi er vant til at aviser ”anmelder” alt fra bøker og plater til restauranter og viner. Ofte gir anmelderne karakter eller terningskast. Noen har foreslått at avisene burde sende anmeldere uanmeldt på gudstjenester eller møter. Mange aviser i USA gjør det allerede. Noen gir karakterer fra 1 stjerne (dårlig) til 5 stjerner (utmerket).

I en artikkel med utgangspunkt i avisenes graderinger, hevder pastor Leith Anderson at folk flest bedømmer atmosfæren i en menighet i løpet av et kvarter av sitt første besøk. De kan kanskje ikke fullt ut forklare hvordan de kommer til konklusjonen. Men Anderson mener han vet hva de ser etter. Og tross kulturelle forskjeller tror jeg i det minste noen av de sju momentene han nevner, er vel verd å overveie også for norske menigheter – enten vi ønsker å være søkersensitive eller har andre idealer for menigheten.

Atmosfære
Øverst på listen står at folk forventer at Gud er i kirken! ”Jeg skulle ønske jeg kunne definere presist hva det er folk ser etter. Jeg antar det er på samme måte som med skjønnhet – du kjenner den igjen når du ser den, selv om de ikke kan sette ord på det.” Har vi ikke opplevd det noen ganger? Fremmede kommer inn i kirken og registrerer at der er noen spesielt med atmosfæren: ”Hva er det?” Guds nærvær kaller vi det kanskje. Paulus skriver om uvitende mennesker som kommer inn i forsamlingen og merker det. ”Så vil han falle på sitt ansikt og tilbe Gud og bekjenne: ’Gud er sannelig iblant dere!’”

”Akkurat som folk kan sense det ondes nærvær,” mener Anderson, ”kan de sense Guds nærvær.” Den opplevelsen kan bli avgjørende. ”Å erfare det overnaturlige overskygger alt når det gjelder å bedømme menighetens atmosfære.”

Alle kan merke det
Det er ikke vanskelig å følge pastor Anderson. Nesten uansett hva vi ellers får på plass i våre møter og gudstjenester, er den merkbare nærværet av Gud det avgjørende. Hvis ikke gudstjenestene våre gir mennesker en smak av det overnaturlige, blir det bare en form og en seremoni. For der Jesus er, der skjer det noe – ”det dere ser og hører,” som det heter gjentatte ganger i Det nye testamente.

Det Anderson minner oss om, er at dette nærværet kan merkes, ikke bare av de troende, men også av den som enda ikke kjenner Herren. Sansen for det er, enten vi liker det eller ikke, skjerpet i vår tid med bølgen av ikke-kristen nyåndelighet. Skulle vi ikke rope til Gud om en sterkere manifestasjon av hans nærvær – ikke minst når vi kommer sammen? Er ikke den kristne menighet det rette sted å oppleve det overnaturlige?

Mange små tegn
Vi hopper lett over de følgende punktene for bedømmelse av menighetens atmosfære. Ja, jeg tror de er viktige, men i en kort kommentar kan vi ikke gå i dybden. Noe av det er selvsagt, men noen ganger er det bra å minnes om det selvsagte. Anderson nevner hvor raskt det går for en besøkende å merke om menigheten er selvopptatt eller opptatt av andre. Han skriver om å bruke forståelig terminologi, og at det er viktig for nye å se andre som ser ut som dem selv. Han omtaler de mange små tegnene som raskt avslører om menigheten har en sunn måte å takle problemer på, og han snakker om tilgjengelighet.

”Forventing” heter siste tegn. ”Lytt på samtalene om menigheten i vestibylen, og du kan avgjøre om den primære verbformen er fortid, nåtid eller fremtid,” skriver Anderson og sier at de fleste sunne menigheter er fylt av håp. ”De er gjennomsyret av store forventninger om Guds velsignelser i fremtiden.”

Forventninger om en sterke manifestasjon av Guds nærvær?

Reidar Paulsen i Magazinet 11. mai 2006