Begge sidene er sentrale i den kristne tro. Han som kom, kommer! Han kom, tok en tjeners skikkelse på seg, fornedret seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset – for å bli vår Frelser. Han kommer igjen på himmelens skyer med kraft og stor herlighet.

Den Gud som griper inn
Seeren Johannes har gitt oss et uttrykk som sier noe viktig om det som karakteriserer vår Gud. Tre ganger omtaler Åpenbaringsboken Gud som ”han som er og som var og som kommer”. Det er blitt viktigere og viktigere for meg at han ikke bare kom en gang for lenge siden, heller ikke at han skal komme igjen og sette sluttstreken før de fullkomne utfolder seg med en ny himmel og en ny jord. Nei, det er en del av Guds vesen at han er den Gud ”som kommer” – en Gud som stadig griper inn, en Gud som intervenerer midt i vår verden og vår historie.

Israels folk fikk oppleve det. Da nøden i trellehuset i Egypt nådde høydepunktet, talte Gud til Moses og sa: ”Nå er jeg steget ned for å utfri dem fra egypternes hånd. Jeg skal føre dem opp fra dette landet til et godt og vidstrakt land, et land som flyter med melk og honning.” Den Gud som ”er”, stiger ned, han kommer!

Ny intervensjon
Hele bibelhistorien handler om en Gud som kommer og kommer og kommer igjen.
Den første menighet fikk erfare det. De som hadde opplevd pinsens Åndsutgytelse, ropte kort tid etter om en ny intervensjon fra Gud. ”Gi dine tjenere å tale ditt ord med all frimodighet, idet du rekker din hånd ut så helbredelse og tegn og under skjer ved din hellige tjener Jesu navn.” Og Gud svarte med jordskjelv og ny Åndsfylde – og under og tegn og stor menighetsvekst.

Kirkehistorien og ikke minst det vi kaller vekkelseshistorien, vitner om den Gud som griper inn gang på gang, ofte når situasjonen med menneskelig blikk ser svartest ut. Det er lett å vise til de store inngrep i vår del av verden, reformasjonen, den wesleyanske vekkelsen som feide tusener på tusener inn i Guds rike, forvandlet det engelske samfunnet og kanskje sparte landet for en blodig revolusjon av fransk type. Og vi kunne fortsette.

Noen av oss husker hvordan misjonsvennene fryktet at kirken i Kina hadde bukket under etter Maos seier. I dag vet vi noe annet. Han som var og er, kom! Det førte til en vekkelse og vekst verden neppe har sett maken til.

Når Gud stiger ned
Der er noen som smiler av dem som snakker om vekkelse og venter på vekkelse. De tror de sitter på sin bak og passivt venter på et eller annet merkelig et sted der fremme. Men det er ikke slik jeg kjenner dem. De ber om vekkelse. Men de gjør ikke bare det. De er ivrig opptatt med menighetsarbeid og misjon og evangelisering. De er ikke dovne. De er brennende. Men de vet at uten et radikalt inngrep fra Gud, går flertallet av folket fortapt – uansett hvor vellykket vår evangelisering er.

Duncan Campbell som fikk være en sentral forkynner i vekkelsen på Hebridene midt i forrige århundre, skrev om evangelisering og vekkelse: ”Det er forskjellen på vekkelse og vellykket evangelisering. I vellykket evangelisering har du ti, kanskje tjue frelst her eller 100 brakt til Kristus der, men samfunnet forblir uforandret. Mennesker fortsetter sin gang mot sitt Kristusløse helvete. Men når Gud stiger ned, når hjertene renses av ham, finner han avenyer han kan bevege seg gjennom; samfunnet blir gjennomtrengt av Gud slik at mange av dem som finner frelseren, kommer inn i et frelsende samfunn med ham før de kommer i nærheten av kirke eller bedehus.”

Adventus Domini – han som er og som var og som kommer!

Reidar Paulsen i Magazinet 18. desember 2007