På slutten av 1967  skrev jeg første del av en miniføljetong i noe som het Ungdomsbladet. Tittelen var ”Om pinse som begivenhet og erfaring”.  Her følger denne artikkelen – i takknemlighet for det Harald Bredesen fikk formidle fra Gud og som forandret mitt liv – og som et minne om det som skjedde for litt over førti år siden:

For litt over ett år siden hendte der noe i Vestre Frikirke i Oslo  som fikk stor betydning for meg og for enkelte andre. Det var en lørdagskveld med ungdomsmøte i underetasjen. Blant dem som sto for opplegget, var der ikke lite nervøsitet. Programmet var i god gang, men taleren hadde ikke innfunnet seg. Ingen visste noe særlig om ham heller. Han var amerikaner og han var prest. Dertil skulle han høre til en retning som amerikanerne kaller «The Charismatic Movement» (som på norsk må bety noe bortimot nådegavebevegelsen»). ‑ Stort mer var der ingen som visste.

Pausen var nesten gått, da han kom. Vi fikk ham med ut på kjøkkenet hvor han stående fikk satt til livs et par wienerbrød. Han var sulten etter diverse forsinkelser på flyet fra Stockholm til Oslo. Og så bar det på talerstolen.

Jeg vet ikke om han egentlig prekte;  han gjorde vel ikke det. Men han fortalte. Og det var en beretning som grep forsamlingen. Det var et vidnesbyrd om Guds makt og Guds ledelse som en sjelden eller aldri hører maken til. Han hadde fått en frist for hvor lenge omtrent han skulle holde på. Men han fikk ikke slutte av så fort. Forsamlingen forlangte faktisk at han skulle fortsette. Og han fortsatte å berette om hva Gud kan gjøre i og ved mennesker som er fylt av Den hellige Ånd. Selv utstrålte han en kraft og overbevisning og glede som måtte gjøre inntrykk. Her var en mann som hadde opplevet store ting med Gud, ja, som ikke bare hadde gjort det, men som stadig gjorde det.

La meg ikke skrive om hvilket inntrykk hans tale gjorde på andre. Det vet jeg lite om. La meg bare si at når han talte om Åndens fylde, om de nytestamentlige nådegaver i full utfoldelse, om helbredelse, profeti og tungetale, om Gud som gjorde under i vår tid, om nødvendigheten av å få del i denne Åndsfylde, da visste jeg at det var Gud som ville noe, ville meg noe. Å jo, jeg hadde mange innvendinger og spørsmål. Der var mange tanker og synsmåter som virket nye og ukjente. Men det som betød noe, var det Gud ville, så fikk innvendinger og spørsmål ligge. Jeg visste bare en ting: Denne kraft, denne fylde måtte jeg ha del i. Det var ikke nødvendig å fortsette å leve i fattigdom og nederlag. Apostelgjerningenes dynamiske kristendom var levende i dag. ‑

Predikanten den kvelden i Vestre het Harald Bredesen.  Det hørtes ut som et norsk navn, og det er det. Forfedrene kom fra Norge. Hans bestefar og hans far var lutherske prester i et typisk norsk‑amerikansk miljø. Selv ble han omvendt til Gud under sin fars prekestol. Det var en søndag som teksten var hentet fra Joh. 21. Den unge Harald fikk oppleve Jesu kjærlighet slik den kommer til uttrykk i samtalen med Peter. På samme tid lød kallet til tjeneste gjennom det kall som Peter fikk. College‑studenten som hadde tenkt seg en fremtid i diplomatiet, begynte på det teologiske studium for å bli prest.

En dag i studietiden haiket han for å komme hjem en tur. En ung neger stoppet og tok ham opp. Han begynte å fortelle om seg selv. I flere år hadde han vært leder for en gangsterbande som hadde herjet i tvillingbyene Minneapolis og St. Paul. Men politiet hadde til slutt stoppet hans karriere og han var havnet innenfor murene. Der ble han dødssyk av en nyresykdom. På sykehuset ble han oppgitt. Men mens han lå og skulle dø, begynte han å tenke på sin fromme, gamle bestemor. Hun ba for ham, og hun hadde sagt en gang at når han kom i virkelig nød, skulle han rope til Gud. I sin fortvilelse gjorde han det. Og han fortalte at i det samme «ble jeg som løftet over sengen, og der gikk en kraft som en ild gjennom meg, og jeg hørte en stemme si: Dine synder er deg forlatt!» Han sto opp helbredet. Nå var han ute av fengslet og benyttet all sin tid til å vitne om Guds kraft.

Gangsteren vendte seg til den unge teologistudenten og ba ham komme med sitt vidnesbyrd. Men det han hadde, var først og fremst en følelse av fattigdom. Da Bredesen senere fortalte om denne episoden, sa han det slik: «Jeg visste at jeg var frelst og at jeg hadde et kall fra Gud, men denne mannen hadde noe jeg ikke hadde, hans kristendom hadde liksom en dimensjon som jeg manglet.» Det var den følelse jeg selv hadde da jeg møtte Bredesen den kvelden i Oslo.”

Fortsettelsen? Ja, om du spør etter den, kan det være jeg legger ut den også.