”Episoden i bilen til den fargede gangsteren ble bare en episode. Men den satte i gang noe i studenten. Han lengtet etter et rikt liv med Gud. Og han ba om at den praktikumstiden han skulle ha i en menighet, måtte bli hos en prest som virkelig kunne gi ham hjelp. Men presten i den menighet han havnet i, hadde ikke mye å gi av åndelig hjelp. Den unge praktikanten hadde mer en følelse av at han smilte bak ryggen på ham når han prøvet å tale til mennesker om deres forhold til Gud.

En dag fikk han en bunke kort i hånden. Det var navn og adresser til menighetslemmer som ikke hadde vært å se på møtene i kirken en tid. Han skulle besøke dem og be dem tilbake til kirke. Den første han kom til var en husmor. Jo, det hadde vært tungt for henne å forlate den lutherske kirke hvor hun var vant til å gå. Men da den lille gutten hennes ble dødssyk, hadde hun sendt bud på presten. Han hadde kommet og bedt en kort bønn og gått igjen. Men i sin fortvilelse hadde hun ikke kunnet nøye seg med det. Hun sendte bud på pastoren i en pinseforsamling. Han kom og ble der hele natten i bønn til Gud. «Her ser du smågutten,» sa hun og pekte på en frisk smårolling som lekte i stuen.

Denne moren var ikke den eneste Bredesen møtte på runden sin som kunne fortelle om helbredelse. De fleste av dem som hadde forlatt kirken i en nødssituasjon, var havnet i den samme pinseforsamling. Der opplevet de Guds makt på en måte de ikke hadde gjort før, og Bredesen hadde simpelthen ikke frimodighet til å invitere dem tilbake til sin gamle menighet.

Samtidig med dette var der en bok i NT som opptok ham meget. Det var Apostlenes gjerninger. Det som skjedde der hadde han tidligere betraktet som noe som hørte menighetens første tid til. Men nå ble han for alvor drevet til å spørre seg selv om dette var noe som også hørte vår tid til. Der var en avgrunn mellom det han kjente av menighetsliv og det som sto skildret i beretningene om den første menighet. Spørsmålet utkrystalliserte seg i spørsmålet om helbredelse.

I menigheten var der en kvinne som hadde vært lenket til rullestolen i mange år. Bredesen brukte å besøke henne. Om nå Gud helbredet i dag som før, da kunne han vel reise henne opp. I sin kamp for å finne svar på dette gjorde han noe som han selv senere karakteriserte som barnslig og ikke anbefalelsesverdig til etterfølgelse. Han tok Bibelen og la den opp på øverste hylle i biblioteket, lot den falle opp av seg selv og pekte med fingeren uten å se. Verset den stoppet på var salme 103, 3 der det står om ham «som læger alle dine sykdommer». Han gikk og fortalte det til den syke kvinnen og han spurte om hun ville salves og bes for slik det sto i Jakobs brev. Hun ville det.

«Jeg hadde ikke tro på at hun skulle bli frisk. Jeg hadde bare så mye tro at jeg ville gjøre slik der sto,» sa han senere. De som hadde vært med på salvingen forlot kvinnen. Hun satt i stolen. Da Bredesen kom igjen dagen etter satt hun fremdeles. Men hun hadde et lykkelig smil og fortalte at hun for første gang på mange år hadde sovet rolig hele natten. Snart etter var hun oppe og kunne stelle for sin familie.

Etter slutteksamen og ordinasjon kom likevel spørsmålene om urkristendommens kraft for vår tids kristne i bakgrunnen igjen. Bredesen fikk en fremtredende stilling i det som var forløperen for Kirkenes Verdensråd. Han mente at i den stilling skulle han utrette store ting for Gud. Han samlet penger til opplæring av barn og ungdom i kirker over hele verden. Han kom i kontakt med fremtredende personer i de høyeste stillinger. Men det var ikke der Gud ville ha ham.”

Fortsettelse følger!