Et av avsnittene søndag handlet om apostelen Paulus’ ofte brukte betegnelse på de troende eller de kristne som vi oftest sier i dag. Jeg siterte den amerikanske teologen Neil Anderson som sa han hadde foretatt en opptelling. Han fant -

- 330 steder i Bibelen hvor ufrelste mennesker kalles syndere.
- 240 steder hvor frelste mennesker kalles hellige.
- 0 steder der frelste mennesker kalles syndere.

For et par uker siden fikk tak i (takk for hjelpen, Arne Kristoffer) siste nummer av Tidsskrift for Teologi og Kirke. Det er et skikkelig vitenskaplig tidsskrift – jeg abonnerte på det før i tiden. Men det interessant er at hele dette dobbeltnummeret handler om menighet. Og i går leste jeg en grundig artikkel av professor Reidar Hvalvik om ”The Churches of the Saints” – de helliges menighet.

Det er skikkelig bra lesning! Men her nevner jeg bare litt av den delen som handler om de hellige. Jeg oversetter og forkorter og forenkler litt. Hvalvik sier at ”de hellige” (i flertall, som substantiv) brukes 40 ganger i Paulus-brevene. Der ingen tvil om at ”de hellige” er en av de hyppigste betegnelser på de kristne hos Paulus. Det brukes også av andre forfattere i NT, og, sier Hvalvik, avspeiler en gammel selvbetegnelse blant de tidlige Jesus-troende.

Professoren mener at ”de hellige” er et grunnleggende identitetsmerke for dem som tror på Jesus. De hellige fordi Gud har kalt dem og helliget dem. Han siterer en annen forfatter som understreker at helliggjørelsen er noe vi får, ikke noe vi oppnår. Det er helt grunnleggende et verk av nåde.

På samme tid har det etiske aspekter. Det er både en gave og en oppgave.

Menighetsbetegnelse
En av de sidene ved ordet jeg ikke har fått med meg før, er at Paulus aldri bruker ordet hellig om et enkeltmenneske. Det er alltid ”de hellige”, kollektivet, menigheten, Guds folk. Individet er hellig som del av de hellige.

Jeg var inne på en annen sak søndag. Paulus skriver til både ”gode” og ”problematiske” menigheter og kaller dem ”de hellige”. Og takk for det!