Jeg flyttet bort hit for litt over en uke siden, og begynte på skolen her i går, nærmere bestemt Bethel School of Supernatural Ministry. Mange nye tanker og inntrykk på kort tid, så kan bli vanskelig å uttrykke meg kort og konsist her kanskje. Tenkte jeg kunne begynne med å fortelle litt om hvorfor jeg i det hele tatt havnet her. For å gjøre en lang historie kort har jeg helt siden jeg var 7-8 år hatt en slags visshet om at jeg er kalt til misjon i utlandet. At jeg senere oppdaget at jeg elsker reise, språk og kulturer, har heller ikke gjort sitt for å avkrefte denne vissheten.

 

Etter en DTS i Frankrike valgte jeg lærerutdanning, fordi jeg elsker å undervise og tror Gud har gitt meg gaver på det området som jeg kunne videreutvikle og perfeksjonere. Men så står jeg plutselig der ved studienes slutt og blir nødt til å finne ut hvor neste skritt går. Det blir ikke lettere ved at de fleste rundt meg synes jeg er rar dersom jeg ikke prøver å komme meg inn i læreryrket så fort som mulig. Men det føltes ikke riktig. Men hva skulle jeg gjøre? Hvor skulle jeg dra? Ikke har jeg noe land som ligger meg spesielt på hjertet, og ikke har jeg noen åpenbare tilbud fra folk om å bli med i tjeneste noe sted i utlandet for øyeblikket heller. Jeg vet at det viktigste ikke er HVOR jeg er men HVEM jeg er, men jeg lengter likevel etter å kunne kjenne at jeg er der Gud vil jeg skal være, der jeg får brukt mitt fulle potensiale for ham. Det eneste jeg vet er at Gud har kalt meg ut på en eller annen måte, og jeg har en mistanke om at jeg i stor grad skal måtte leve i tro, uten å kjenne stort mer enn neste skritt på veien. Skummelt? Ja. Men spennende? Ja, absolutt! Jeg ønsker å kunne være en som Gud kan be om å gjøre hva som helst, og som gjør det uten å stille spørsmål, i full tillit til ham. Men det har gått mer og mer opp for meg at da trenger jeg virkelig å kjenne ham på dypet, for å kunne bære en slik radikalitet. Og det er den bønnen jeg har bedt mest det siste året tror jeg: Gud, la meg kjenne deg. La meg virkelig kjenne deg! Jo mer jeg tenkte på det, jo mer lengtet jeg etter å bare kunne sette en tid til side for å lære ham å kjenne. For å lære mer om hvem han er, hvem jeg er i han, og hvordan jeg kan være med å utbre hans rike.  Og etter hvert begynte jeg på dette grunnlaget å vurdere Bethel School of Supernatural Ministry. Jeg hørte ikke noen tydelig stemme som bad meg dra hit, men jo mer jeg tenkte på det, jo mer riktig føltes det.

 

 

Kunne jeg ikke lært Gud bedre å kjenne hjemme i Bergen? Jo, selvfølgelig. Men for min del var livet mitt hjemme trolig travelt og fullt av ansvar på mange områder, og jeg kjente at det ville være bra for meg å bare bli satt helt til side med tid for Gud, Bibelen og mennesker rundt meg. I tillegg går det jo rykter om at det er utrolig mange bra ting som skjer her borte, som jeg har lyst å få tak i. Så dermed havnet jeg her.

Og selv om ting kan virke skremmende, så kjenner jeg likevel at jeg er på riktig plass. Jeg kjenner at de verdiene og visjonene de har for skolen her faller sammen med de jeg lengter etter i mitt eget liv. Vi er 500 elever på første året, så du føler i grunnen at du er på en stor konferanse, men må si til deg selv: Nei, det er visst bare klassen min. Men jeg har tro på at dette skal bli et fantastisk år. Så blir det spennende å se hva som skjer…