Et privilegium jeg har satt pris på, er å få være med som samtalepartner for mennesker som skal plante menighet. Noe av det jeg spør om, er hva slags menighet de tror Gud har kalt dem til å starte. Svarene er forskjellige. Jeg har sans for noe Jack Deere sa i en periode han ikke var menighetsleder: ”Hvis jeg skulle plante en menighet, ville jeg ikke være opptatt av at en bestemt gruppe mennesker skulle føle seg velkommen der. Jeg vil ha en menighet der Den Hellige Ånd føler seg velkommen.”

Tvers gjennom bibelhistorien og vekkelseshistorien tales det om en Gud som intervenerer midt i vår verden. At han kommer, at Ånden faller, er viktigere enn alt av metoder, strategier, programmer og strukturer.

Guds nærvær
En menighet som tenker slik, vil være menighet som stadig roper etter mer av Guds manifesterte nærvær – i menigheten, i byen, i landet, i vår verden. Den ønsker velkommen og gir respons på Guds nærvær i tilbedelse og lovsang! Der begynner gudstjenesten i den enkeltes liv og i menighetens forsamling. Den bekjenner at den er totalt avhengig av Guds suverene inngrep, av at Guds Ånd øses ut på ny og på ny. Den ber ”komme ditt rike, skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden” – her og nå.

Når de troende kommer sammen, ønsker de at menighetens Herre, den opphøyde Jesus Kristus, ved sin Ånd skal råde. For ”der Herrens Ånd er, der er frihet” (2 Kor 3,17). Det må bety at Ånden kan komme til å forandre alle våre planer. Det kommer til å bety at han gjør ting som forbauser og forskrekker! Det betyr at enhver av Åndens åpenbaringer (1 Kor 12,7-10) ønskes velkommen. 1 Kor 14,26: ”Hvordan er det da, brødre? Når dere kommer sammen, da har hver enkelt av dere en salme, en lære, en åpenbaring, en tunge eller tydning. La alt skje til oppbyggelse.”

Gudstjeneste for de troende
Gudstjenesten er for primært de troende. Skulle det slumpe til at en annen kom inn, er Guds nærvær – for eksempel utløst av profetisk tale - mer avgjørende enn en innbydelse. 1 Kor 14,24-25: ”Men dersom alle taler profetisk, og det så kommer inn en vantro eller ukyndig, da blir han avslørt av alle og dømt av alle, og det som er skjult i hans hjerte, åpenbares. Så vil han falle på sitt ansikt og tilbe Gud og bekjenne: Gud er sannelig iblant dere!”

Gudstjeneste er altså ikke et evangeliseringsmøte. Den er for de troende, og der skal det foregå en utrustning til tjeneste. Tjenesten er for de flestes vedkommende primært en tjeneste i familien, i nabolag, på arbeidsplass, på skole, i alle tenkelig fasetter av samfunnslivet. ”The Meeting Place is the Training Place for the Market Place.” (David Pytches). Uansett hvor den enkelte er plassert i det daglige liv, er hun eller han en av de hellige, en bolig for Ånden, en kanal for Åndens åpenbaringer, en bærer av en eller flere nådegaver, kalt til å representere Guds rike i ord og gjerning med kraft fra det høye.

Menigheten vil ruste ut og sende ut de hellige for at de skal føre Kristi gjerninger videre, slik Jesus sa: ”Likesom Faderen har utsendt meg, sender også jeg dere” (Joh 20,21).

En gå-menighet
En slik menighet vil altså vite at hovedretningen på alt som heter misjon og evangelisering, er et ”gå”, ikke et ”kom”. Menigheten går, og mens den går, lyder et kom – ikke til kirke, men til Jesus. Med andre ord: Det er de troende som er ”søkere”. De er kalt til å være Jesu etterfølgere, han som sa: ”For Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt” (Luk 19,10).

Menigheten tror den er kalt til – sammen med alle de hellige på stedet - å påvirke lokalsamfunnet og verden. Den ønsker å se medmennesker berørt av Den Hellige Ånd til frelse, helbredelse og befrielse. Men det er også en menighet som ønsker å proklamere Guds rike i alle deler av samfunnets liv. Det skjer primært ved at den enkelte troende er seg bevisst at hun eller han representerer menighetens Herre og hans legeme ”overalt” (Mark 16,20).

Reidar Paulsen i Magazinet 19. april 2007