Normale kristne har en dyp lengsel etter å se sine medmennesker frelst. De tjener en Gud ”som vil at alle mennesker skal bli frelst”. De kjenner Jesu ord om at der er stor glede i himmelen over én synder som omvender seg, Derfor vil de også kaste seg med iver og glede over meldinger i kristne blad og andre medier som melder at mennesker blir frelst.

Vi har sett det i sommer også, store overskrifter med opplysninger om x antall mennesker frelst på et møte og y antall mennesker frelst på en konferanse. Leser vi hele reportasjene modifiseres det ofte litt og blir til at x personer kom frem da det ble gitt en innbydelse eller at y personer markerte at de søkte frelse.

Kanskje jeg tråkker i salaten nå, men burde vi kanskje være litt mer forsiktige både med tall og ord? Ble de frelst, alle de som kom frem på evangelistens innbydelse? Ble de født på ny? Flyttet de virkelig ”fra mørke til lys, fra Satans makt til Gud”?

The follow-up gap
Allerede for flere tiår siden rettet forskere fra kirkevekstbevegelsen søkelyset mot det som de fleste kalte ”the follow-up gap”, avstanden mellom tallet på dem som tok imot en frelsesinnbydelse ved en eller annen kampanje, og de som, for å bruke uttrykket fra Apostlenes gjerninger, ble ”lagt til”, de som ble ansvarlige medlemmer av en menighet. Dette gapet var ofte skremmende stort.

En av dem som tok ”the follow-up gap” på ramme alvor, var Billy Graham. Løsningen måtte på en eller annen måte være god veiledning under møtene og solid oppfølging fra de lokale menighetenes side etter kampanjen. Grahams organisasjon bruker litt andre betegnelser enn vi gjør. De teller ikke frelste, men noe som kan oppfattes som likeverdig, ”avgjørelser for Kristus” (decisions). Les noen av trykksakene fra organisasjonen og se at der er to tall som gjengis fra kampanjene – møtedeltakelse og avgjørelser.

Graham-formelen
Løsningen for Graham ble treleddet: solid forkynnelse + skikkelig veiledning under kampanjen + grundig oppfølging fra menighetenes side etter kampanjen. Men – og dette er viktig – i et intervju med David Frost i BBC, fortalte Graham at selv om alle de tre leddene fungerte maksimalt, regnet han ikke med at mer enn en fjerdedel av dem som tok en avgjørelse for Kristus, ble født på ny ett eller annet sted i denne prosessen.

Dette har ført til Graham-formelen: Forkynnelse + veiledning + oppfølging = Avgjørelser (x 0,25) = Gjenfødsler.

I intervjuet med Frost brukte Graham lignelsen om de fire slags jord såmannen sår ordet i. Alle fire typer tar imot såkornet, men bare en av de fire er god jord som bærer frukt. Og han sa at han ikke kunne ta ansvar for svakere resultat hvis menighetenes oppfølging svikter.

Nøkternhet
Nesten alle som har vært involvert i evangeliseringskampanjer, vet noe om gapet. At mennesker søker frem til plattformkanten i forbindelse med en frelsesinnbydelse, er ikke ensbetydende med at de søker frelse. At de mer eller mindre mekanisk gjentar setning for setning av en frelsesbønn diktert av evangelisten, er heller ikke noen garanti for at de blir født på ny. Noen blir det – der og da! Flere blir det kanskje under oppfølgingen! Men ikke alle – kanskje langt færre enn Grahams tjuefem prosent.

Noen er oppriktige, blir revet med, men kommer ikke gjennom til nytt liv – og er effektivt vaksinert mot neste innbydelse eller alt som kristendom heter: ”Vi har prøvd det, men det funket ikke for meg.”

Jeg vil ikke ha slutt på verken evangeliseringsmøter eller innbydelser. Men jeg skulle ønsker mer nøkternhet når vi rapporterer – og kanskje en ny og ærlig samtale om hvordan vi går frem når vi vil ha del i den himmelske glede over syndere som vender om.

Reidar Paulsen i Magazinet 22. august 2006