”Jeg tviler ikke et minutt på at slike under kan skje, men jeg for min del har ikke sett et eneste ett,” skriver en innsender på webstedet VirtueOnline. Han hadde nettopp lest en rapport fra en gruppe amerikanske anglikanere som nå i februar var på undervisnings- og studietur i Nepal. ”Hvorfor opplever vi anglikanere i den rike, vestlige verden aldri slike ting i vår midte?” spør innsenderen videre.

Rapporten er ført i pennen av Robert Sanders. Den bygger på en rekke vitnesbyrd fra nepalske pastorer fra forskjellige deler av landet. I nittenfemtiårene var det i følge misjonæren Norman Beale ingen kristne i Nepal. I sekstiårene var der en håndfull. I 1974 møtte jeg selv en nepalsk pastor som kunne fortelle om hvor vanskelig det var å være kristen i landet, og om de ekstra vanskelige kårene for en pastor og leder. Han kunne berette om hvordan de måtte dra til skogs i all hemmelighet for å kunne forrette dåp.

Åndeverden
Men i følge Sanders’ kilder skjedde det en meget rask vekst i sytti- og åttiårene. Hvor mange kristne der er i Nepal i dag, vet ingen. Det antydes et tall på rundt 800 000. Sanders spurte Beale som har vært misjonær i landet i tretten år, om hvordan denne eksplosive veksten hadde skjedd. Han svarer at det skjedde nøyaktig slik det fortelles i Apostlenes gjerninger og evangeliene. ”Den oppstandne Jesus gjør i dag det han gjorde i Palestina i sitt kjøds dager.”

For nepalerne er åndeverdenen en realitet. Buddhistene og hinduene i landet vet det og må søke komme til rette med det. Enten det er sjamaner eller buddhistiske lamaer, må de hele tiden forholde seg til åndskreftene. Sanders henger på med adresse til leserne i den vestlige verden: ”Etter min mening er alle berørt av denne verdenen, uansett om de tror den eksisterer eller ikke.”

Jesu mektige navn
Tilbake til Nepal og det som fremgår av vitnesbyrdene derfra: ”Jesus er i en unik posisjon når det gjelder disse åndskreftene, og det av to fundamentale grunner: han er både kjærlighet og kraft. Som Det nye testamente gjør klart gjentatte ganger, er han herrenes Herre og kongenes konge, og videre ble hans lidende kjærlighet klart åpenbart på korset. Ingen av gudene, gudinnene eller kreftene som er kjent for, som fryktes, som unngås om mulig eller som tilbes av hinduene eller buddhistene, kan stå imot eller sammenlignes med Jesu mektige navn.”

Rapporten har også et avsnitt om trelldommen under karma og sjelevandringen. ”Når de hører at Jesus kan tilgi alle syndene med ett slag, at det som kalles karma, ikke lenger har makt over dem, at de kan ha fellesskap med Kristus og en allkjærlig Far, og at dette fellesskapet er evig, blir de slått av undring.”

Frykt dreper tro
Evangeliet kom ikke til Nepal primært som et element av en ”overlegen” kultur. Det kom, som i begynnelsen, ”ved at den oppstandne Jesus gjorde det han alltid gjør, helbrede de syke, kaste ut demoner, tilgi syndere, forsone familier og gi håp om evig liv”.

Så er vi tilbake til den leserne som spør: ”Hvorfor skjer ikke det samme her i den vestlige verden?”

En annen leser svarer ham: ”Jeg tror jeg kan svare på spørsmålet ditt. Vi i Vesten ser ikke underne som skjer i utviklingslandene. Grunnen er: VI ER OPPLÆRT TIL VANTRO. I tillegg vandrer vi i frykt for å bli latterliggjort. …. Frykt dreper tro.” Han som har skrevet dette svaret, er lege.

Du kan lese dr.Robert J. Sanders’ rapport og flere av vitnesbyrdene fra nepalske pastorer på http://www.virtueonline.org/portal/modules/news/article.php?storyid=5632

Reidar Paulsen i Magazinet 24. mars 2007