På gudstjenesten julaften snakket Jon-Inge Heldal om barnet som kom, og Nadja Monsen illustrerte vakkert Marias privilegium som Frelserens mor. 1. juledag innledet Rolf Helén Iversen sin preken med å påpeke de enorme kontrastene mellom den herlighet Jesu forlot i himmelen og den herlighet vi fikk se da han kom til oss. Ordene fra Johannes 1:14 om at Gud ble menneske og tok bolig i blant oss favner det mysteriet og den spenningen som gjør julen helt spesiell, og som blir en daglig kilde til nytt liv fordi ”alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn” (Joh. 1:12).

 

Jeg går slett ikke god for alt det Bjørn Eidsvåg sier og synger, men i det siste har jeg tenkt en del på sangen ”I en natt” som han laget for noen år siden. ”I det stille, til de små bringer Jesus håp og fred” synger han i tredje vers. Det er noe veldig jordnært over dette, over paret som måtte lete for å finne husrom, om gjeterne som – naturlig nok – ble ganske overrasket over å få englebesøk på jobben, og over det helt nære og samtidig ganske ufattelige at et menneske faktisk holder Guds Sønn i sine armer. Det har fått meg til å tenke på at evangeliet først kommer til sin rett i møte med mennesker. Det må aldri bli lukket inne i kirkebygg eller cellegrupper, det må aldri bare bli gjenstand for teoretiske studier og dype refleksjoner. Nei, evangeliet er gode nyheter til bortkomne mennesker. Det er ikke et stykke vakker prosa eller poesi, det er en gnist med en sprengkraft som overgår alt vi ellers har hørt om.

 

Barnet er lite og skjørt, men det bærer himmelen med seg og blir derfor et vitnesbyrd om den Gud som bøyer seg helt ned til menneskene. For et vitnesbyrd om vår Gud! Og Jesu liv og tjeneste vitner om hvem han ville hjelpe. Han begrenset seg ikke til de kulturelle eliter og folkets politiske ledere. Han brukte mye av sin tid med de utstøtte, den tidens rusmisbrukere, prostituerte og bedragere. Han kom ikke for å dømme dem, men for å frelse dem. Han kom ikke med refs, men med håp og kraft til omvendelse.

 

På mange måter illustrerer måten Jesus kom på, ”i en krybbe, i en stall”, nettopp dette – han identifiserte seg med menneskene helt og fullt. Evangeliet fikk kjøtt og blod og et menneskelig ansikt, og i dag har vi en Frelser som vet hva det er å være en av oss. ”Nå står grav og krybbe tom” avslutter Bjørn Eidsvåg sangen med og knytter dermed julen sammen med påskebudskapet om Guds frelsende nåde som renser oss fra våre synder.

 

Om vi vil ta evangeliet på alvor, utfordres vi da med spørsmål som: hvem er dagens tollere og syndere? Hvem bryr seg om ”disse mine minste”? Har vi kledd dem? Ser vi dem?