De siste årene har vi lært å kjenne et nytt begrep. Den ene lederen etter den andre på det ene feltet etter det andre går i noe de kaller tenkeboks. Oppholdet i boksen ser ut til å være av varierende lengde. Men i alle fall når det gjelder teologer og kirkeledere av forskjellig slag, er utfallet av et slikt opphold nær på hundre prosent forutsigbart. ”Tenkeren” kommer tilbake til de ventende journalister og de åpne fjernsynskamera med sin nye, smertefullt ervervede, moteriktige og politisk korrekte mening.

Reaksjoner
Visst gruer han eller hun seg litt på vei ut av boksen, for der er noen som vil bli såret og skuffet. Men det oppveies av jubelen fra dem som for lengst har gått samme veien.
Jeg skrev ”smertefullt ervervede” mening fordi jeg går ut fra at et slikt opphold i boksen ikke er bare behagelig. For mange er det kanskje uvant og krevende å måtte tenke så mye. Og som jeg kommer tilbake til, er det mye som tyder på at boksen er relativt trang.
Men det er verd møyen! For det følger stor respekt med mennesker som har tatt tid til å tenke – uansett resultatet! Alle meningsmotstandere, uansett hvor skuffede de er, uttaler veldig raskt hvor høyt de verdsetter vedkommende som har vært i boksen. Har du bare vært der, faller tilsynelatende alle krav om konsistens og logikk bort. Den delen av omgivelsene som får støtte av tenkeren, jubler, og den delen som blir skuffet, uttaler sin sorgblandede respekt.

Egne tanker
Sånne tenkebokser må antakeligvis være små. I første omgang tenkte jeg at resultatene av oppholdene i dem antydet at boksene er så små at der bare er plass for tenkerens egne tanker. Alt tyder på at der ikke er mye rom, om noe i det hele tatt, for Guds tanker. Eller rettere sagt: Der synes å være trange kår for Guds åpenbarte ord. Og når det stenges ute, blir vår tanke lett en dommer over det vi tross alt husker av Ordet. Når mennesketanken får dominere, blir det ikke lett å holde fast på åpenbarte tanker om tro og etikk, tanker som ikke er ”in” akkurat nå. For vår egen tanke er med eller mot vår vilje mer eller mindre programmert av det tidsriktige.

Innestengt
Etter hvert har jeg funnet ut at tenkeboksene ikke er så kompakte at tenkeren er innestengt med egne tanker alene. Der er lufteluker. Men de er galt plassert. Der skulle vært lufteluker på toppen av boksene, åpninger der Guds tanker kunne komme inn – ”visdoms og åpenbarings ånd” ber Paulus om for efeserne. Uten de åpne lukene mot det himmelske, har vi ikke sjanse til å gjøre som apostelen, han som sa at ”vi river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus”. En tenkeboks trenger ikke være farlig hvis den bare har åpne luker rette veien.

Åpne luker
Men det har tilsynelatende ikke den moderne utgaven som preger så mye av vår tids debatt. Tvert imot: den ser ut til å ha åpne luker i underkant – vendt nettopp mot tankebygninger og høyder som reiser seg mot kunnskapen om Gud. Får den påvirkningen sive inn, vil den selvsagt forsterke vårt eget tidsriktig programmerte tankegods, det vi dro med oss inn i boksen sammen med hele den gode tankearven.

 

Resultatet? Når kristenledere går i tenkeboksen – hva sa jeg i begynnelsen av artikkelen? - er utfallet av et slikt opphold nær på hundre prosent forutsigbart. Vi kunne dokumentert det med mer enn ett klipp fra de siste års debatter.

Reidar Paulsen i Magazinet 28. mai 2005