For noen år siden var pastor Paul Scanlon i Abundant Life Church i Bradford i England opptatt av å finne veien videre for menigheten han ledet. Han søkte Gud, og det første svaret han fikk, var: ”Hva slags menighet er det du ikke ønsker?” Det førte blant annet til at han brukte flere måneder på å besøke andre menigheter i Storbritannia, de fleste av dem innen den karismatiske leiren. Han observerte og laget seg en lang liste av egenskaper og holdninger han ikke ønsket i egen menighet. Flere av dem har å gjøre med gudstjenesten eller om vi ikke liker det ordet, menighetens hovedsamling.

Mange i vårt eget land kjenner Naturlig Kirkeveksts åtte kvalitetstegn for sunne menigheter. Det femte heter ganske enkelt ”Inspirerende gudstjenester”. Og i en forklaring sies det: ”Det som betyr noe, er om gudstjenesten oppleves som inspirerende.”

Kjedelig
Scanlons observasjoner er ikke hyggelig lesning. (Vi kan selvsagt si at dette gjelder Storbritannia – det er annerledes i Norge, men er det så mye annerledes?) ”Alle gudstjenester jeg besøkte, begynte sent, og nesten ingen var på plass i tide. I løpet av de første ti minuttene dryppet resten av deltakerne inn på møtet og så ut som de helst ikke ville vært der,” heter det i første observasjon. ”Menigheten har mistet begeistringen over å komme sammen,” hevder Scanlon.

”De fleste menigheter jeg besøkte, hadde lovsang uten pasjon,” fortsetter han. Tilbedelsen og lovsangen har blitt til noen få sanger vi pliktskyldig synger før prekenen. ”Vi er på autopilot,” mener Scanlon. Hopper vi litt nedover listen hans, finner at der var lite av moro og latter. Det ser ut som menigheten når den kommer sammen, har vanskelig med å takle humor, kanskje på grunn av en feil forståelse av respekt for det hellige.

Kraftløs forkynnelse
Høyt på listen av observasjoner er en gjennomgående mangel på respons, spesielt under forkynnelsen. Scanlon er ikke bort fra at det kan ha med at folk er for ”britiske” å gjøre, men mener at det absolutt bør overvinnes. Kanskje mangelen på gjensvar delvis har sammenheng med at han også fant ”kraftløs, irrelevant, langtrukken og kjedelig forkynnelse” der han var.

 

Tolkningen hans av det er at mange som forkynner ikke er kalt eller har gave til det eller er salvet til det, og at de er fullstendig uten berøring med det vanlige mennesker trenger å høre. Han snakker om uår for kvalitet i kommunikasjon i kirken.

I et hefte om Naturlig Kirkevekst står det om noen kristne som går i kirken for å gjøre Gud eller pastoren en tjeneste. ”Noen tror til og med at Gud vil velsigne deres trofasthet når de holder ut slike kjedelige og lite tiltalende gudstjenester.” Paul Scanlon kjøper ikke den holdningen. Det vi har gjengitt her, er en del av utgangspunktet for det Abundant Life-menigheten er i dag.

Guds nærvær
Gudstjenesten skulle være ukens høydepunkt, det som gir liv og farge til hele resten av uken, inspirasjon til å tjene Gud i hjem, i nabolag, på skole og arbeidsplass, overalt hvor menigheten er spredt dag for dag.

Der er mye som kan legges til rette for det. I en artikkel om kvaliteten på gudstjenesten skriver Leith Anderson at folk forventer at Gud er i kirken! Har vi mistet den forventningen, er det ikke underlig om gudstjenesten blir kjedelig. ”Jeg skulle ønske jeg kunne definere presist hva det er folk ser etter. Jeg antar det er på samme måte som med skjønnhet – du kjenner den igjen når du ser den, selv om de ikke kan sette ord på det.” Har vi ikke opplevd det noen ganger? Fremmede kommer inn i kirken og registrerer at der er noen spesielt med atmosfæren: ”Hva er det?” Guds nærvær kaller vi det kanskje,” skriver Anderson.

Jeg savner gudstjenesten de få søndagene jeg ikke får den med meg! ”Vi vil være til stede når menigheten samles og ikke holde oss borte slik enkelte har for vane. La oss heller oppmuntre hverandre, for nå nærmer dagen seg raskt” (Heb 10,25).

Reidar Paulsen i Magazinet 5. oktober 2006