Første gang i Latvia 12. oktober

Flyet fra København landet i Riga i Latvia sen ettermiddag i går. Vertene fra den lutherske kirken i landet sørget for at vi ble hentet på flyplassen, plassert i en minibuss og kjørt til St. Gregor-skolen for kristen tjeneste i Saldus, halvannen time fra Riga. Så alt på flyplassen møtte jeg noen av dem jeg hadde håpet å bli kjent med. Der var pastor Fridrik Schram fra Kristkirken i Reykjavik på Island og konen hans.

Men la meg begynne med begynnelsen. For mange år siden traff jeg en amerikaner som heter Paul Anderson (bilde). Etter som årene har gått, har Paul blitt leder for den amerikanske parallellen til vår Oase-bevegelse, Lutheran Renewal. De siste årene har en del av disse amerikanske lutherske fornyelsesfolkene tatt et dristig skritt videre og dannet Alliance of Renewal Churches, et nettverk for menigheter utenfor de store kirkesamfunnene. Noe av bakgrunnen er både mangel på rom for fornyelse innen det etablerte, men like mye nøden som følger det etiske og teologisk forfallet innen samfunnene. For en tid siden besøkte Paul oss i Bergen og møtte folk fra vårt eget nettverk, Doulos-nettverket. Det har igjen ført til at vi har etablert en kontakt mellom nettverkene.

Men Lutheran Renewal består videre under Pauls ledelse. Så de har innbudt til International Lutheran Leadership Conference her i Saldus. Latvia er for øvrig et land med et sterkt innslag av den lutherske kirke. Men ellers var ordet ”luthersk” i tittelen på konferansen omtrent det eneste som kunne har fått meg til å bli hjemme i stedet for å reise. Jeg setter deler av vår lutherske arv meget høyt, men i dagens situasjon lutherdommen ikke mye å skryte av. Og jeg skammer meg heller over den lutherske stoltheten som sitter så fast i vårt eget land og som jeg har hatt min personlige del i.

Men nå er jeg altså her sammen med ledere fra Brasil, Sør-Afrika, Australia, Canada, USA, Tyskland, Østerrike, Finland, Sverige, selvfølgelig Latvia og en gruppe fra Norge, først og fremst ledere fra Oase-bevegelsen.

I dag har vi brukt mye av dagen til å spasere i den gamle delen av Riga. Okkupasjonsmuseet ble en sterk opplevelse. Latvia er en nasjon som gjentagende ganger har vært okkupert, i mer enn halve forrige århundre av Tyskland og så av Sovetsamveldet.

Den mer offisielle delen av konferansen begynte i kveld med gudstjeneste i domkirken i Riga. Det var en blanding av høykirkelighet og karismatisk lovsang. Et lokalt kirkekor av høy standard var med. Arlen Salthe, norskættet lovsangsleder som samler opptil 11.000 på sine lovsangskonferansen i Edmonton i Canada, ledet i noen få sanger. En del av de lutherske fornyelseslederne elsker denne kombinasjonen av liturgi og karismatisk møtestil. Domkirken er et praktfullt bygg. Der var bare et problem: Akustikken gjorde nesten umulig å høre et ord av det som ble sagt! Unntaket: kirkekoret som ikke brukte mikrofoner og høyttalere.

Radikale utfordringer 13. oktober

Jeg fikk en hyggelig overraskelse på gaten i Riga i går. Plutselig fikk jeg en sterk arm rundt skuldrene. Armen tilhører en kjempe av en mann, tyskeren Wolfgang Simson (bilde). For mange, mange år siden traff jeg Wolfgang på en DAWN-konferanse i Tyskland. Vi har ikke hatt kontakt på årevis, men det var som om vi nesten ikke skulle ha vært fra hverandre. I mellomtiden har han blant annet bodd flere år i India, men er nå tilbake i hjemlandet.

I dag har Wolfgang de viktigste innslagene i programmet. Det er neste ikke mulig å begynne å gjengi formiddagens foredrag. Wolf er først og fremst en inspirator og lærer for menighetsplantere. Dere som har lest MegaShift, kan jo vite at han er den som har samlet mye av stoffet i kapitlet om dødesoppvekkelser og andre tegn og under. Gjennom mange år har han redigert FridayFax. Han har stått med og midt i og nær ved menighetsplantingsbevegelser som høster inn tusener på tusener av mennesker i mange land, blant annet i det muslimske Bangladesh. Han utfordrer til en radikal nytenkning om hva menighet er og hva misjon er.

Og hør dere som drømmer om menighetsplanting: Wolfgang kommer gjerne til Bergen for å trene dere (og lære dere om hvordan plante en menighet på én dag). For det fungerer også i Europa, ikke enda med samme hastighet som i Asia, men raskere enn vi har vært vant til. Wolfgang har mye å fortell om det, blant annet om den raske veksten blant new agere i Sveits.

Møtet med Wolfgang fortsatte etter lunsj med god tid til spørsmål og svar. Han angrep myten om steingrunn, det at alle kristne i Europa klager over hvor vanskelig det er nettopp der de er plassert, å nå mennesker med evangeliet. Steingrunnen finnes ikke der ute, men fem centimeter bak pannen på de kristne. Slipp Gud inn, og han sprenger den i fillebiter.

Selvsagt dukket opp flere spørsmål om menighetsplanting. Her er noen spredte notater: Den enkle oppskriften på planting er, i følge Wolfgang: Åpne hjemmet ditt, åpne kjøkkenet, åpne kjøleskapet – og profeter over alle som kommer! Om de som vil lede menigheten inn i en annerledes fremtid: Ungdom, kvinner (”jeg snakker ikke om ordinasjon”), forretningsfolk og ”recycled”e pastorer, slike som har brutt ut av systemet og blitt født av Gud til tjeneste.

Senere på ettermiddagen delte Trond Løberg fra Storsalen i Oslo sine tanker om en menighet for vår tid. Kveldsmøtet ble et høydepunkt. Larry Christenson, veteranen blant lutherske fornyelsesledere, 77 år gammel, talte utfordrende og levende om gjennombrudd. Det kvapp vel litt i mange av forsamlingen da han plutselig kastet seg på gulvet og tok en serie med armhevinger for å illustrere et av punktene.

Marku Koivisto (bilde), lederen for Nokia-vekkelsen i Finland, fortsatte med å fortelle noe om gjennombruddet for den og utfordringene foran oss. Han ba oss inntrengende om å være beredt for den tid Gud fører oss inn i med et gjennombrudd for umotsigelige under.

Gjøre det rette uansett motstand 14.oktober

Det ble en interessant formiddag, ikke minst for de av oss som har brutt ut av ”systemet”, ut av de tradisjonelle kirkesamfunnene og funnet en annen vei. Paul Anderson innledet med noen ord om mot, mot som ikke betyr fravær av frykt, men å handle på Guds ord uansett frykten.

Førstemann som delte sine opplevelser, var den australske Peter Steicke som hadde sin personlige pinse for bare få år siden. Åndsdåpen snudde opp-ned på mannen og prestetjenesten hans. Fremdeles befinner han seg inne i kirkesamfunnet, men kan godt se muligheten for at tiden snart kommer der han må følge det han ser Guds ord si og få trøbbel med overordnede.

Nestemann ut var Fridrik Schram fra Kristkirken i Reykjavik på Island (bilde). Han skildret den kirkelige nøden i landet og hvordan Gud etter hvert ga dem mot til å starte noe nytt utenfor systemet. Han fortalte om motstand fra prester og om hvordan de hadde valgt å ikke ta igjen. Han ble fulgt opp av pastor Paulo Bohm fra Brasil. Der opplever de lutherske karismatikerne det som bare kan kalles mobbing og forfølgelse fra et liberalt kirkelederskap. Noen har brutt ut; andre vil sikkert følge. Det var neste som jeg skulle hørt en stemme under Paulos innlegg: ”Kom dere ut!”

Dette er skrevet i lunsjpausen. Avtalen er at jeg skal møte Fridrik Schram om en liten stund. Kanskje vi kan gjøre noe sammen om ikke for lenge? Historisk er der sterke bånd mellom Island, Færøyene og Norge – ikke minst Bergen!

Samtalen med Vilborg og Fridrik Schram ble interessant. Det er vel ikke usannsynlig at vi kan komme til å se Fridrik i Bergen en eller annen gang og kanskje etter hvert få i stand former for samarbeid.

Ettermiddagen begynte med en spennende time med Paul Anderson selv. Han stilte straks spørsmålet om hva som hadde skjedd med den karismatiske fornyelsen. Alle tegn tyder på at den for lenge siden kuliminerte i de tradisjonelle kirkesamfunnene og siden avtok i deltakelse og styrke. Den lykkes ikke med sitt program for fornyelse av menighetene.

Pauls tese var at så lenge fornyelsen er opptatt av fornyelse vil den stagnere. Det som kan gi den liv, er en ny fokusering. Han kalte innlegget sitt: ”En fornyelseskultur eller en misjonskultur.” Hva har vi gjort med gavene? Vi har trodd de hørte til innenfor menighetens fire vegger. I Apostlenes gjerninger er det på gaten de er i bruk. Vi ba: Kom, Hellige Ånd! Og forventet den på våre møter og gudstjenester. På pinsedagen førte Åndsdåpen til at disiplene kom seg ut i byen. Vi har skilt mellom det hellige og det sekulære. Guds ord gjør ikke det. Vi har visst bedre, men likevel sett på søndagen som helligere enn mandag til lørdag. Vi leser Jesaja 61 og spør hva salvelsen er der for – og ender opp med vår egen fornyelse i stedet for å gå til de fattige, sønderknuste, blinde og fangne.

Hvordan ser en misjonerende menighet ut? spurte han videre. En av hans medarbeidere, Nate Johnstone ga et svar ved å fortelle om en menighet han, kona hans og en venn hadde plantet i hjemmet deres (Simson: Åpne hjemmet, åpne kjøkkenet, åpne kjøleskapet). Metoden: Leve våre liv sammen; ta menigheten ut fra de fire veggene rundt den.

Siste sesjon før middagspause var viet forbønn for nasjonene som var med – så mange vi rakk, resten på lørdags formiddag. Det var en sterk opplevelse å bli omringet av nye og gamle venner fra mange land. De ba for Norge og for oss som var der. Selv fikk jeg oppleve sterk personlig forbønn fra Markku Koivisto. Det var også betydningsfullt å få snakke litt mer med ham under måltidet som fulgte.

Kvelden var viet vertslandet med sterke vitnesbyrd om kristenforfølgelsene under Sovjet. Det er utrolig at det er så få år siden, og at vi glemmer så fort. Flere av de latviske prestene vi har truffet, er barn av latviere som flyktet i Sovjettiden og fant et fristed andre steder.

Fremtidsplaner og nattverd lørdag 15. oktober

Konferansens siste dag begynte (som alle de andre dagene) med lovsang, deretter samtale om veien videre. Siste samling var rundt nattverdbordet i et lite kapell på skolen her.

Men nei, det var ikke alt. Klokken atten kom Diana Jansons og hentet et australsk ektepar og meg og tok oss med en halvtimes vei utenfor Saldus. Der bor det unge paret i en bitteliten leilighet i et menighetshus. Diana er musiker. Artis er kirketjener i en vakker liten kirke, gjenreist fra den ruinen som sto igjen etter Sovjettidens forfølgelser og ødeleggelse av kirkehusene.

På det lille kjøkkenet disket Diana opp med et herlig måltid, kokt på vedovn. Etter måltidet ble vi med inn i kirken der ekteparet sang for oss tre før vi gikk mellom benkene og ba for dem som skulle komme der på gudstjeneste søndag.

Og i dag morges – jeg skriver dette på Kastrup menes jeg venter på flyet til Bergen – kom Artis og hentet oss klokken fire for å kjøre oss til flyplassen i Riga. Under hele konferansen har han hentet og kjørt tilbake til Riga samtlige utenlandske deltakere – dag og natt, opp til 1000 kilometer på et døgn!