yovan_small.jpg

Annenrangs borgere

Daniela og Bane Erceg arbeider med menighetsplanting i Banja Luka, den viktigste byen i den serbiske delen av Bosnia-Hercegovina. Det er ingen enkel oppgave i et samfunn der den ortodokse kirke er dominerende.

– Offisielt er det religiøs frihet for alle, men i virkeligheten blir evangeliske kristne oppfattet som annenrangs borgere. Folk har mange fordommer og ser på oss som en sekt, forteller Bane.

De har ikke tall på alle de gangene de har opplevd å bli avvist.

– Du kan samtale hyggelig med noen, men når samtalen dreier inn på tro, og den andre får vite at vi er evangeliske kristne, forandrer alt seg.

Daniela forteller det med sårhet i stemmen. Hun er utadvendt og kommer lett i kontakt med folk. Hun forteller om gode samtaler som går over i taushet og fortielse.

– Men vi har også lykkes med å forandre relasjoner, og smelte ned isen, skyter Bane inn.

banedaniela_smallBitteliten minoritet

Familien utgjør en bitteliten minoritet i Banja Luka. Totalt er det mellom 500 og 700 evangeliske kristne i hele Bosnia-Hercegovina. Drøyt hundre bor i den serbiske republikken, de resterende bor i føderasjonen, som består av både kroater og bosniaker (muslimer). Der er det også mange flere kristne misjonærer, minst 100 i tallet.

– Men de kommer sjelden til vår del av landet, sier Bane.

– Hvorfor det?

– Det skyldes vel at de fleste bor i Sarajevo, som er hovedstaden for hele landet. Det er den største byen og ligger midt i landet. Uheldigvis for oss er det i den andre delen av landet. Hadde den vært i vår del, hadde nok ting vært annerledes. Flere er dessuten motivert for å evangelisere blant muslimer, heller enn å komme til oss serbere som tradisjonelt blir regnet som kristne, sier Bane.

Menigheten i Banja Luka har lite kontakt med kristne i Europa, men støttes økonomisk av Kristkirken i Bergen. De har flere ganger sendt team til Banja Luka. Det samme har bibelskolen Veien gjort.

To små fellesskap

Etter oppstarten for drøye ti år siden har Daniela og Bane plantet to små fellesskap, det ene i Banja Luka og det andre i Doboi.

– Da snakker vi om små fellesskap på 10-15 mennesker. Noen ganger kan det være opptil 20, opplyser de.

Kontrasten til Norge er slående. Kontrasten er også stor mellom menigheten der Daniela vokste opp og den hun er en del av i dag. Hun er fjerde generasjon kristen og hadde sitt åndelige hjem i en større menighet i Serbia. Der var hun involvert i lovsangen, sang i band og var en del av menighetens arbeid.

– Etter 13 år med menighetsplanting er det en utfordring at vi er så få, men kanskje lever vi et mer velsignet liv som kristne? Vi er så avhengig av Gud i vår hverdag. Vi vandrer i tro. Men vi skulle jo ønske for barna våre at de fikk vokse opp med kristne venner rundt seg, sier Daniela.

Fra kristne familier andre steder i landet hører de om tenåringer som ikke lenger vil være med foreldrene på møter. De har ingen kristne venner og vil ikke skille seg ut. De gleder seg over Yovan som ønsker å være kristen, og de ber for han og Yana, at de må bli bevart i troen.

100 prosent

Når vi spør Yovan om hvordan det er å være kristen i Banja Luka, legger han ikke skjul på at det er vanskelig. Han treffer sjelden kristne venner i menigheten og beskriver miljøet i klassen som utfordrende med mye banning og dårlig miljø.

– Det er leit, for jeg tenker på hvor mye bedre de kunne hatt det om de bare ville kommet til kirken og blitt kristne, sier han.

Der er folk i klassen som kaller seg kristne, men Yovan sier han har problem med å tro det, siden de banner og bruker stygge ord.

Hva betyr Gud for deg da?

Jeg tror på Gud av hele mitt hjerte. Jeg lurer ikke på om han eksisterer. Jeg tror 100 prosent på han. Det er fantastisk å kunne tro på han, sier Yovan.

Oppfølging

Daniela og Bane har et ønske om å plante flere menigheter, men med den utfordrende situasjonen for kristne i Serbia, går det mye tid til å følge opp brødre og søstre i troen. Noen har kanskje blitt kristne mens de studerte i hovedstaden, og når de så vender tilbake til der de kom fra, kjenner de ingen andre kristne.

– Noen overlever som kristne, andre gjør det ikke. Det er ikke slik at de forfølges, men det er ikke lett å være kristen og alene, sier Bane.

Selv ble han født inn i en ortodoks, kristen familie. Begge foreldrene var medlemmer av kommunistpartiet og var ikke-troende.

– Jeg fikk høre evangeliet av noen amerikanske misjonærer i Sarajevo og er svært takknemlig til dem. I ettertid har mine foreldre og søster tatt imot Jesus, forteller Bane.

Sterk motstander

Han forteller om faren som var en sterk motstander av kristendommen. Da Bane var ny på veien, dukket han opp i menigheten og ville banke opp pastoren. Han var redd for sønnen sin, og ville beskytte ham.

– Men etter hvert som tiden gikk, ble han mer positiv, og i noen år har han tatt imot menigheten hjemme hos seg. Han har vist oss stor gjestfrihet.

Bane forteller med smil i stemmen at faren nærmest har blitt invadert av evangeliet. Først gjennom ham, siden gjennom moren og søsteren. Og i de senere år; Yovan. Han er uten de voksnes hemninger og spør bestefaren om han ikke vil høre en historie fra Bibelen, eller en kristen sang han har lært seg.

– Men det som har gjort størst inntrykk var at jeg ble helbredet fra alvorlig astma. Han visste hvor syk jeg var som liten, at jeg var nær ved å dø. Da jeg ble helbredet, kunne han ikke motsi meg. Han ble nærmest målløs, og jeg merket at det berørte hjertet hans.

Tro på timeplanen

I Bosnia-Hercegovina har de tradisjonelle kirkene i landet, den ortodokse, den katolske og den muslimske, fått rom i skolen til å fortelle om sin tro. Undervisningen har en klar målsetting: å sanke nye medlemmer.

Bane forteller at de ikke likte tanken på at Yovan skulle utsettes for religiøs påvirkning fra andre, men at de likevel valgte å ikke ta ham ut av undervisningen. Men de sjekket bøkene nøye, og samtalte med læreren. I tillegg fritas han fra all praksis, som å be til ikoner.

– Vi tror vi gjorde det rette. Han vet en del om andre religioner, og kan sammenligne og gjøre sine observasjoner. Læreren har også uttrykt takknemlighet for at han er med i timene, ikke minst fordi han har så gode bibelkunnskaper.

Som bibelambassadør i sitt land, så Bane også sitt snitt til å få delt ut noen av de barnebiblene han har liggende. I samråd med læreren ble det avgjort at alle elevene i Yovan sin klasse skulle få hver sin bibel. Og når Yana begynner på skolen, håper de å få til det samme i hennes klasse.

Stor innflytelse

Selv om det offisielt er tre religioner i Bosnia-Hercegovina, opplever de sterkest motstand fra den ortodokse kirke.

– Muslimene er vanskelige, men likevel mer tolerante mot oss. For dem er vi «bare kristne». Katolikkene er også tolerante, fordi de ikke er en nasjonal kirke. Når det kommer til de ortodokse, så nærer de ingen frykt for oss, fordi vi er så små. Den ortodokse kirke har stor innflytelse på alle livets områder, og legger ikke skjul på at de misliker oss sterkt. Når vi evangelikale har en utadrettet aktivitet, eller inviterer til konferanse, går de offentlig ut og advarer folk mot å ha kontakt med oss. Og i artikler og bøker skrevet av ortodokse, omtales vi som en farlig sekt, som hjernevasket og med tilbøyeligheter til sataniske ritualer, forteller Bane, som har skrevet den eneste boken om abort på sitt språk.

Vi ligger nest etter Sovjet på statistikken. Jeg skrev boken i et forsøk på å berøre et sensitivt emne, men også som et evangeliseringsverktøy, forklarer han.

banedaniela2_small

---

Familien Erceg er Kristkirkens misjonspartnerne i Bosnia og i juni hadde vi besøk av dem her i Bergen. Mange av oss fikk da muligheten til å hilse på dem, både på gudstjenesten 24. juni og på Sommerfesten på Framnes. Dagen intervjuet dem i sammenheng med besøket, og dette intervjuet stod på trykk i avisen sist lørdag. Intervjuet er gjengitt med tillatelse.