Med fare for å skape misunnelse hos dere der hjemme, kan jeg nå rapportere, her fra en internettkafe pa et kjøpesenter i Eilat helt sør i Israel, at vi i morgen setter kursen nordover mot Dødehavet. Vi har hatt to nydelige dager her, med temperaturer på rundt 30 grader. I min ukyndighet har jeg selvsagt blitt solbrent, men ikke så ille at det er noe å snakke om.

Vi fløy hit sammen med 200 andre nordmenn, og et tilsvarende stort fly fra Oslo kom samtidig frem til flyplassen utenfor Tel Aviv. Inne i den nye flyterminalen ble vi møtt av et tjuetalls ansatte som viftet med israelske og norske flagg og sang den kjente "Heveinu shalom alechem"- jeg blir så glad når jeg ser deg. For min del ble det en påminnelse om at Israel er mer enn et vanlig land. Ikke fordi sangen eller sangerne i seg selv var så spesielle, men fordi de minnet oss om håpet som kanskje mer enn noe har preget den jødiske folkesjelen. Håpet om å bli befridd fra Egypt, håpet om Messias' komme, og nå i moderne tid haåpet om å få vende tilbake til Israel. Selv om dette er femte gangen jeg besøker landet, blir jeg igjen grepet av dette. Bak folkets uro med tanke på egen sikkerhet, aner vi drømmen om å få leve i Israel, og om å få leve i fred med sine naboer. Jeg tror ikke denne drømmen har noen politisk farge, tvert imot er det kanskje nettopp denne drømmen som definerer den jødiske identitet i dag, på tvers av sosiale og politiske skillelinjer. Samtidig blir det stadig tydeligere at jødene, kanskje fremfor noen folkeslag, trenger å høre evangeliet om at Messias har kommet og om at deres håp derfor har blitt til virkelighet.

Vi er en gruppe på drøyt 50 mennesker, de fleste fra Fellesskapskirken og Kristkirken. I dag var statsminister Sharon på besøk her i Eilat, men til min smule irritasjon var arrangementet kun for israelske statsborgere.