Jeg var selvsagt litt nervøs på forhånd, både på grunn av praktiske ting som kunne gå galt, mine manglende kunnskaper om jødedommen, og maten som vi hadde stresset med og håpet de skulle tørre å smake på. Det gikk heldigvis bra, og så ut til å slå an i blant elevene, men så har jo jeg også praksis i verdens greieste klasse (rent objektivt sett, selvsagt).

KRL-læreren vår (som forøvrig har jobbet flere år som prest i Den norske kirke) var og så på oss akkurat denne dagen, og hun spurte om vi ikke kunne gjenta undervisningsøkten vår for vår egen klasse tilbake på Høgskolen. Denne uken har vi nemlig jødedommen som tema i KRL.

Så på fredag disker jeg og praksisgruppen min opp med jødisk påskemåltid for resten av klassen. Det meste av ansvaret kommer nok til å hvile på meg, i og med at jeg regnes som gruppens uoffisielle KRL-ekspert. Dermed blir det jeg som skal stå for selve undervisningen. En ting er å presentere jødisk påske for 4.klassinger, en annen ting blir å skulle presentere jødedommen for 30 høgskolestudenter. Men samtidig har jeg her ikke noen restriksjoner mot å være forkynnende. Hehe, jeg gnir meg allerede i hendene. Neida, men jeg håper at jeg skal kunne trekke inn litt paralleller mellom jødisk og kristen påske i alle fall, uten at det blir for iøyenfallende. Vi har også fått lov til å synge for klassen hvis vi vil, så det er mulig vi slår til med ”Han lever, han lever, han lever”, dersom vi får tilgang til piano.

 

Konklusjon: Jeg er takknemlig hvis folk kan være med å be for denne undervisningsøkten, at alt det praktiske skal gå bra, at jeg skal få legge frem jødedommen på en god måte, og at jeg kan få gi folk en liten smakebit på evangeliet. Be også gjerne om overskudd til å forberede det på en god måte, føler at det kommer oppå så mye annet skolearbeid, og kjenner meg av den grunn ikke særlig inspirert.