Debattene om Den norske kirkes fremtid raser i massemedia. Innspillene er mange, og noen av dem kommer fra uventet hold. Kanskje er det jeg som er naiv, men det var unektelig en overraskelse at Landsorganisasjonen ser det som en oppgave å bevare statskirken. Å dømme etter mediabildet akkurat nå, går det mot en solid seier for statskirkeentusiastene av alle valører. Den store verdien har blitt en åpen og inkluderende kirke hvor absolutt alle skal føle seg velkommen – om de sjelden gang skulle komme på at de trenger en høytidelig seremonimester.
         Skal en sikre det, må makten bevares i politikernes hender. Ja, slik ser det ut. Den må for all del ikke havne i hendene på den lille flokk som går regelmessig i kirken. Kirkeministeren har også maktet å sende hele Kirkemøtet i Dnk i skammekroken som ikke representative for kirken!

Menneskerettigheter
Sett fra utsiden har debatten blitt en dels dramatisk kamp om makt. Andre sider av saken forsvinner. Verbalt sies det gang på gang at alle innser at det er prinsipielt galt med en statskirke, men forholdene i vårt land er så spesielle at vi straks kan legge det prinsipielle bak oss. Jens Brun-Pedersen fra Human-Etisk Forbund kjemper tappert for å komme til orde med påminnelser om menneskerettigheter inkludert trosfrihet. Men Dnks folk og deres politikervenner rykker ut og forteller at religionsfriheten i Norge er perfekt. Majoriteten påtar seg altså å fortelle minoriteten at den har det OK – uten å høre på verken humanetikere eller frikirkelige.
         Mye tyder på at prinsipielle tanker og internasjonale forpliktelser når det gjelder menneskeretter, og hele tanken om noe så selvmotsigende som en politikerstyrt kirke, må vike for de samme politikeres styrelyst. Vi får se.

Billig nåde
Men når dette er sagt, må vi skynde oss med å si at Dnks fremtid ikke er avhengig av statskirke eller ikke statskirke. Det er heller ikke avgjørende for hvordan mange av oss som hører til blant de frikirkelige, skal forholde oss til Dnk. For Dnk befinner seg enten en vil innrømme det eller ikke, i en dyp krise av mye mer fundamental art. Det er en krise som den ikke kan skylde på politikerne, selv om de mange ganger har gitt den litt ekstra fart ved utnevnelse av biskoper som frimodig er med å rive bort grunnen under kirken.
         For å begynne med det som de fleste vil synes er både godt og vakkert: Vi ser en kraftig oppblomstring av den romantiske follekirketenkningen som sier 1) at alle døpte er medlemmer av kirken, og ofte som neste skritt 2) at alle døpte er kristne. Ytre sett er det rett; de er innskrevet i medlemsregisteret. Men rop dette høyt nok lenge nok, og kirken kan bli redskapet til et bedrag som fører mange i fortapelsen. Den blir en kelner som serverer det Bonhoeffer kalte billig nåde.

Snille ”konservative”
Men det mest brennaktuelle beviset på at Dnk er på vei til å bli en kirke som bedrar mennesker i eviglivs-saker, er holdningen til homofilt samliv. Lærenemdas medlemmer er enige om at ordene som handler om dette i Det nye testamente, uten tvil forbyr slikt samliv. Likevel deler nemda seg i en fraksjon som sier nei til det – slik Bibelen gjør! – og en fraksjon som sier ja. Men krisen er dypere enn som så. For det ser ut som om resultatet blir at en skal leve med de to synene side om side!
         Der er en underlig matthet over dem som er konservative i dette spørsmålet. De såkalte konservative biskopene hevder sitt syn og stemmer vel på nye bispekandidater med samme syn som seg selv. Men når det utnevnes nye bisper som er politisk korrekte og altså homoliberale, blir de konservative så øvermåte snille og hilser de nye velkommen – og medvirker ved innsettelse av dem – enda de må vite det alle andre vet, at det betyr mer fart mot stupet.

Statskirke eller ikke – vi er mange som skulle ønske vi kunne stå sammen i kampen for å vinne Norge for Gud. Men hvordan skal vi forholde oss til en kirke som flykter fra fundamentene gitt at Kirkens Herre?

Reidar Paulsen i Magazinet 7. desember 2006