”Kirken har tapt kampen om folkesjelen,” forkynnes det med store bokstaver på forsiden av Vårt Land. - Märthas tro omfatter ”halve kongeriket”, sier MF-forsker Arild Romarheim samme sted. Inne i avisen hevder han at nyreligiøsitet er gått fra å være et randfenomen til å bli mainstreamoppfatninger i folket.

Romarheim sier en rekke andre kloke ting om det som har utviklet seg over en årrekke med vanlige nordmenns holdninger. Og uten å ville være profet, profeterer han at etter en stadig mer utbredt New Age-preget åndelighet kommer behovet for en mer autoritær religion. ”Den nærmeste kandidaten til å overta som ny kulturbærer i Norge, er ifølge Romarheim islam.”

Skylder på sekularismen
Spørreundersøkelser og jublende utsagn fra alternativ-bevegelsenes talsmenn tyder på at MF-forskeren har rett, i alle fall når det gjelder nyreligiøsiteten som folkereligiøs bevegelse. På spørsmål om hvordan kirken skal gripe situasjonen an, svarer Romarheim: ”Det er på en måte for seint.” Og han konstaterer altså at kirken har tapt slaget om folkesjelen.

Hvordan har det skjedd? Romarheim skylder på sekularismen, på Dagbladet og Human-Etisk forbund som har kjempet for et religionsløst samfunn. Men det kan vel ikke være hele svaret? Kanskje ikke en gang den viktigste delen av svaret? Det er viktig at sekularismen har preget store deler av kulturen. Men det er ikke bare kulturlivet den har preget. Er ikke store deler av den kirken som nå skal ha tapt kampen om folkesjelen, like preget av sekulær tankegang? Kan det som har skjedd i og med kirken gjennom lange tider, være en like viktig årsak til det åndelige maktskifte?

Det overnaturlige aspektet
Det er lett å peke på at Bibelens autoritet er undergravd langt inn i det som kalles kirke. Men langt inn i konservative kristne kretser – de som gjerne maner til skrifttroskap – er store deler av det bibelske budskapet forvist til sidene i Den hellige Skrift og slipper aldri eller unntaksvis ut i vårt daglige liv her og nå. Nesten hele det overnaturlige aspektet er borte. Ja, vi tror på Gud! Vi tror Satan finnes. Vi ber og tror nok det hender i blant at Gud høre bønn.

Men hvor er kraften Jesus lovte sin menighet? Hvor er det profetiske som Skriften lovte skulle prege de siste tider like fra pinsefestens dag i Jerusalem til Jesu gjenkomst? Hvor er de gudgitte drømmene og visjonene? Hvor er helbredelsene og befrielsene og de andre tegnene som skulle følge de troende? Og for den saks skyld: Hvor er englene?

Eller: Hvordan skal vi forstå sammenhengen mellom den kirken som har tapt kampen om folkesjelen, og den kirken som Jesus erklærte at dødsrikets porter ikke skulle få makt over?

Samle restene eller ?
Når Romarheim skal svare på hva kirken skal gjøre, er konklusjonen skremmende: ”Nå er det bare et spørsmål om å innse det (altså tapet!), og samle restene av det vi måtte ha igjen.”

Unnskyld, amanuensis og andre gode søsken, det blir jeg ikke med på! Jeg vil ikke bruke resten av livet på å lede ”restene av det vi måtte ha igjen” inn i bunkere og andre tilfluktsrom og vente på Jesu gjenkomst.

Tvert imot. Nå vil jeg for det første forkynne at den kristne menighet nå har en større mulighet til fremgang og erobring enn den har hatt på lange tider. For nå er vi omgitt av mennesker som tror på og regner med en åndelig virkelighet som sprenger materialismens tvangstrøyer. Visst er nyåndeligheten preget av åndsmakter som står Gud imot. Og de er reelle. (Det er bare en akterutseilt åndselites apostler som kaller prinsessens Astarte-skole nonsens). Evangeliet har alltid hatt størst gjennomslagskraft i kulturer som regner med åndsmakter som en realitet.

Konfrontasjon
For – og det er det andre – Jesus kom for å gjøre ende på djevelens gjerninger, og han beseiret alle onde åndsmakter på korset. Han, seierherren, er fremdeles hode for sin menighet. Han har ikke trukket tilbake noen av sine løfter. Vi tilbys fremdeles Guds fulle rustning som gjør at vi kan stå djevelen imot. Har vi glemt at den som frykter Gud, ikke trenger å frykte noe annet?

Verken den gamle eller den nye pakts troende vek tilbake for konfrontasjonen med de gudfiendlige maktene. De gikk inn i kampen og slo dem ut!

Reidar Paulsen i Magazinet 16. august 2007