Det er ikke sikkert alle som leser dette, vet at to av Kristkirkens seniormedlemmer har vært misjonærer i Etiopia. Det er Bjørg Wilhelmsen og Bodil Irgens. Den siste av disse kom for en tid siden og lånte meg en bok. Bøker jeg ikke har ”bestilt”, blir lett liggende ulest lenge (hvis de i det hele tatt kommer på leselisten). Men i går og i dag har jeg pløyd gjennom ”Kirke i vekst og smerte. Om vekkelsen i Etiopia.” Det er vel anvendt tid. (Det hørtes litt for matnyttig ut å si det slik – det skulle lyde litt mer begeistret).

Det er ikke første gang jeg leser om misjonsarbeidet og vekkelsen i Etiopia. Jeg har truffet både misjonærer og innfødte ledere fra Mekane Yesus-kirken, blant annet Gudina Tumsa som ble martyr under kommuniststyret i landet. Men Agne Nordlanders bok skiller seg ut, både med grundighet og ved å gi både omfattende beretninger om vekkelsen (”På reise i nåtidens Apostelgjerninger” og ”Slik bygger Gud sin menighet”). Jeg skal ikke referere noe av det her. Dette er ikke en bokanmeldelse (men er sterk anbefaling).

Agne er teologilærer i Sverige og har vært det noen år i Addis Abeba også. Han er betatt av veksten, men ikke blind for svakheter, utfordringer og ”vekstsmerter”. Men kanskje det mest tankevekkende kapitlet blir det siste: ”Hva kan vi lære av Mekane Yesus-kirken?” Hele kapitlet er utfordrende! Men jeg vil bare ta med noen sitater her.

Bønn prioriteres
”Jeg greide aldri å komme så tidlig søndag morgen at seminarets kirke ikke var delvis eller helt fylt av bedende mennesker. Ute i busker og bakker lå de på kne med enden i været i intens bønn. … Hele døgnet er innrammet av bønn.”

Tillit til Guds ord
”Det andre som stadig slo meg var den massive tilliten til Guds ord. Det verste i Sverige er jo å være fundamentalist, biblisist eller bokstavtroende. Magnus Malm taler i sin siste bok, I Lammets tegn, om at den kristne kirke har havnet i anti-fundamentalismens fangenskap. Det ’hindrer oss i frimodig å bekjenne at Gud har grepet inn i historien for å redde mennesket’’. Det viktigste er alltid å tale om hva man ikke skal tro på i Bibelen. Man reduserer bibelordet etter behag, ut fra hva man ’føler’ for, hva som akkurat nå er ’min’ opplevelse og erfaring av Guds kjærlighet osv. På denne måten ’dreper’ og ’pasifiserer’ vi Guds ord så det passer oss. Bare det som går igjennom våre rimelighetskriterier kan oppfattes som Guds ord til oss i dag. Det som da står igjen kan like gjerne hentes fra kveldsavisen eller siste bestselger i terapi. Den profetiske røsten stilner helt. Og vår tro blir markstukken, hul eller møllspist.
I Mekane Yesus-kirken møter man en motsatt grunnholdning. En tillit til at Bibelen taler sant, at den formidler Kristi nærvær, at vi kan forvente at saker og ting skal skje når vi samles i Kristi navn. Våre brødre og søstre i Etiopia utfordrer oss til igjen å ta den bibelske åpenbaring på alvor, til både privat og offentlig å våge å stå opp for det unike i den kristne tro og være stolt over det.”

Kristosentrisk omvendelsesforkynnelse
”Forkynnelsen om og opplevelsen av Kristus Seierherren forbindes med en klar preken om Kristus som offerlammet, som har sonet vår synd. De nykristne tiltrekkes av Kristus Seierherren som har helbredet dem, befridd dem fra onde ånder, frykt og redsel for døden og onde åndsmakter, fattigdom og verdiløshet.
Men etter å ha vært kristen en tid, øker innsikten om egen synd, samvittigheten korrigeres av bibelundervisningen og menighetsfellesskapet, og Kristus som offerlammet, som bærer min synd og skyld i mitt sted, får mer og mer betydning for min tro og frelsesvisshet.”

Evangeliseringsvisjonen
”Å tie om frelsen i Kristus er svik og forræderi”

Åpenhet for Den Hellige Ånd
”Blant mine mest smertelige erfaringer fra 29 års arbeid i svensk kristenliv hører vår manglende evne til å ta imot og integrere den karismatiske vekkelsen i menighetens hverdagsliv. … Det var derfor en ren lise for sjelen å få arbeide i Mekane Yesus-kirken og få innta en positiv og åpen holdning til den karismatiske vekkelsen jeg møtte der.”

Lidelsen for Kristus
”Under mine intervjuer har jeg blitt overrasket over hvilken lidelse mange av vekkelsesvitnene har gått gjennom, og hvor naturlig de synes det er å lide for Kristi skyld. Det er ikke et teologisk lærepunkt i et program, men rett og slett hverdagen for noen.”

Kan det skje hos oss?
spør Agne Nordlander til slutt. Men det svaret kan dere selv lese hvis dere kan få tak i boken. Etter ferien skal Bodil få sitt eksemplar igjen. Så kan dere selvsagt spørre henne.