Jeg har vaklet mellom to overskrifter på denne kommentaren: ”Idyll på avgrunnens rand” eller ”Kirke i fri flukt”. Den første er frukt av en reportasje i Bergens Tidende; den andre av enkle refleksjoner over det som skjer i Den norske kirke.

For få måneder siden kjempet kristenfolket med iver og flid og mange bønner for å få Ole Christian Kvarme som biskop i Oslo. Han ble omtalt som konservativ. Han hadde det rette standpunkt i det minste i det stridsspørsmålet som var sentrum i den offentlige debatten – ordinasjon av praktiserende homofile. Kristenfolket ”vant” den kampen. Eller var det en illusjon?

Sist søndag ble Helga Haugland Byfuglien innsatt som ny biskop i Kvarmes gamle bispedømme. Samme søndag presenterte Bergens Tidende en stor reportasje hvor vi fikk følge Kvarme og Byfuglien på kafébesøk sammen i Oslo. Det ser ut til å ha vært en idyllisk affære. Det er nesten rørende å lese om ”at varme biskoppelige blikk og hender fort finner hverandre blant paraplyer og kappekledde rygger ute på domkirkeplassen”.
Byfuglien legger ikke skjul på sine standpunkter i det som var det brennende emne ved bispevalget i Oslo - hvorfor skulle hun forresten det? Hun mener at homofile må ha samme rett som alle andre til å leve ut sin kjærlighet, Hun vil gå inn for ordinasjon av samlevende homofile. Ja, hun vil vente til kirkemøtet åpner for det. Men hun sier fra at ”jeg vil gjøre mitt for å påvirke flertallet”.

Kvarme forsvarer sitt standpunkt – i følge journalisten, ”tydelig lei av å forsvare sitt homofilisyn i alle sammenhenger”. Han representerer jo fremdeles et flertall i bispekollegiet, gjør han ikke det? Men det oppsiktsvekkende nå er at det ikke synes å bekymre ham det minste at den andre fløyen styrkes. Han ønsker det velkommen! ”Helga blir en berikelse for bispekollegiet,” fastslår den nye Oslo-bispen i følge Bergens Tidende, ”og tar et godt tak rundt sin mye lavere etterfølger”.

Forstår han ikke at den nye Borg-bispen betyr en svekkelse av det han selv står for – i homofilisaken og sikkert en rekke andre spørsmål? Det er utenkelig at han ikke skulle forstå det. Men da betyr hans varme velkommen til de nye bispen et klart signal til all verden om at homofilisaken ikke er så viktig likevel.

Han er ikke den eneste som legger til rette for å tape kampen. Etter bispevigselen i Fredrikstad var der én ting de fleste reportasjene gjorde til hovedsak. Her er en typisk overskrift: ”Byfuglien vigslet med bred kirkelig støtte.” Thor Bjarne Bore, lederen i Kirkerådet, viste i sin hilsen til den nye biskopen ”til at den store oppslutningen om hennes kandidatur som biskop, forteller om bred tillit også fra dem som i enkeltspørsmål kan være uenige med henne”.

Igjen de samme signalene: Homofilisaken er et ”enkeltspørsmål”, og flertallet gjør seg klar til å tape kampen – det ser nesten ut som det er de ønsker!

Eller hvordan skal vi forstå de såkalte ”konservative” blant biskopene? Hvis jeg har forstått det riktig, er der eller har der inntil denne dag vært flertall mot ordinasjon av praktiserende homofile. Men flertallet av biskopene – var det åtte av ti? – stemte for Byfuglien som ny biskop. Ser de ikke at de graver grunnen bort under sitt eget standpunkt? Eller ønsker de å signalisere at spørsmålet egentlig er så viktig likevel? Hvordan skal det ellers tolkes?

Det ser ut som Den norske kirke eller i alle fall de som skulle være kirkens fremste ledere er i fritt fall, og at flertallet er så stridstrette at de legger til rette for nederlag.

Reidar Paulsen i Magazinet 17. desember 2005