I hans nyeste bok, ”Hviskinger fra katakombene – skisser til en kristen motkultur”, kommer han med noen nydelige, litt småkjetterske tanker som jeg har latt meg utfordre av.
 

Det handler om kristendom i møte med samfunn og politikk. Det er noe stort tøys, det som noen sier om at kristendom og politikk ikke skal ha noe med hverandre å gjøre. Den kristendommen som ikke får politiske konsekvenser har noe hult over seg. Vi har mange ganger lest fra Jeremia 29 om å søke byens velferd. Handler ikke dette om at vi er kalt til å være nettopp en motkultur og ikke en subkultur? Altså at vi ikke er kalt til å lage egne samfunn hvor kristne har kontakt med hverandre på avstand fra verden der ute, men at vi er kalt til å være til stede midt i verden – med alt det Guds rike representerer?
 

Med et slikt utgangspunkt utfordrer Malm oss på side 96:
”Hvem skal si nei til uretten når vi som bekjenner Kristus tier? Vi lever splittet, og effekten av det overlater ikke bare verdens svake til sin egen skjebne, men lammer også kirkens indre liv. Hvordan påvirkes vår bønn og åndelige veiledning av at så store deler av virkeligheten holdes utenfor? Hva betyr denne politiske munnkurven for vår gudstjenestefeiring?”
 

Og så et kanskje litt innfløkt retorisk spørsmål fra side 99:
”Hvis Gud ikke på ramme alvor hatet urett og elsket rettferd, hvorfor skulle da de kristne ta slike spørsmål alvorlig? Hvis Gud egentlig er opphøyd over denne verdens kamp og lidelse, må ikke da en sann kristen åndelighet også bevege seg bort fra samfunnets problemer?”
 

Malm gir også en historisk analyse som ved første øyekast kanskje ikke virker så aktuell i dag. Men ved nærmere ettertanke er den kanskje det likevel (side 101):
”Det passet makthaveren perfekt at den kristne etiketten ble henlagt til privatlivet. Dermed var fyrsten fri til å føre sin politikk uten forstyrrende pekefingre fra kirken.”


Vi har ikke så mange jordiske fyrster i Norge om dagen. Men vi har sannelig nok av krefter som bryter ned i stedet for å bygge opp. Skulle det ikke være slik at kirken lever i det Jesaja 58 kaller den rette faste:

 
Nei, slik er fasten som jeg vil ha: at du løslater dem som med urett er lenket, sprenger båndene i åket og setter de undertrykte fri, ja, bryter hvert åk i stykker,at du deler ditt brød med dem som sulter, og lar hjemløse stakkarer komme i hus, at du sørger for klær når du ser en naken, og ikke svikter dine egne.
 

Eller det John Wimber omtalte som Vineyard-bevegelsens kjernevirksomhet – ”doing the stuff” – fra Luk 4:18-19: Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne godt budskap for fattige. Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen,for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren.