kristoffer3_1_small.jpg

 

- Jeg husker veldig godt da jeg kom inn i Kristkirken, under lovsangen. Da var det noe som slo imot meg som jeg ikke hadde kjent før. Jeg forsto at det fantes noe som var større enn meg, men jeg tenkte ikke at det kunne være Guds nærvær, forteller han.

 

Han ble med dem flere ganger, mest for å ha noen å være med, og da russetiden kom ble han valgt inn i styret og ble redaktør for avisen, før han hadde tatt et tydelig standpunkt om å følge Jesus.

 

- Russetiden var en veldig sosial tid. Jeg var sulten på fellesskap og var med kristenrussen på sosiale arrangementer og happeninger hjemme hos folk. Det var godt å være med dem. De hadde noe som mine venner ikke hadde. De var interessert og lyttet til det jeg sa. Det var en annen kultur enn den jeg var vant med fra håndballen, der mye handlet om å væe best. Der var det de tøffeste og barskeste som fikk mest oppmerksomhet.

 

Kort tid etter russetiden snudde livet på nytt. Kristoffer fikk kjæresten tilbake og han begynte å trene igjen. Det var en optimal tid med håndball, kjæreste og Jesus.

 

- Var du en kristen da?

- Ja, men i ettertid kan jeg ikke si at omvendelsen skjedde på en bestemt dag. Det var hovedsakelig det at jeg begynte å være sammen med kristne og begynte å stille dem spørsmål. De tok meg med på ungdomsklubben og på møter i Kristkirken, og gjennom det begynte troen å spire.

 

Det gikk noen måneder. Kristoffer var sulten på Gud, og gikk på alt som var av møter. Han leste mye i Bibelen og opplevde at Jesus talte om forholdet til kjæresten som ikke var kristen. 

 

- Jeg leste i Det gamle testamentet om israelsfolket som ikke fikk gifte bort barna til noen som hadde en annen tro. Da slo det ned i meg at det ikke var ok for meg som kristen å være kjæreste med en som ikke trodde på Gud.

 

kristoffer2_1_smallPÅ NYTT: Tre år etter at Kristoffer Karlsen ble kristen, møtte han Jesus på nytt. Da hadde han slitt seg ut på å skulle fortjene Guds kjærlighet. Foto: Johanna Hundvin Almelid, DagenMagazinet

 

I samme periode begynte Han også å utfordre meg på det med håndballen. Hva var viktigst i livet mitt? Var det håndballen eller var det Gud? Jeg hadde på en måte møtt Guds kjærlighet, men jeg innså at håndballen og kjæresten min var viktigere. Jeg kranglet med Gud i flere uker, men det endte til slutt med at jeg sa til kjæresten at hvis ikke hun kunne følge Jesus, da kunne jeg heller ikke følge henne. Samme uke gikk jeg til treneren og sa at jeg ville gi meg. Jeg brøt kontrakten og ga opp alt.

 

- Det høres veldig drastisk ut?

- Ja, men for meg var det et enten eller. Jeg kunne ikke ha flere guder. Som en av lederne i Kristkirken sier jeg til ungdommene at de gjerne må fortsette med håndball og fotball. Jeg sier ikke at det jeg gjorde var rett for alle. For meg handlet det om at jeg kom til tro på Jesus. Omvendelsen var noe som skjedde etter hvert.

 

Han måtte gå mange runder med seg selv før han ga opp alt. Drømmen om å bli lege var der lenge, inntil han begynte på bibelskole. Da opplevde han at Jesus pekte i en annen retning, mot lærerhøgskolen.

 

- Det er rart å tenke på nå, for den gang hadde jeg egentlig ikke ikke noen særlig åpenbaring av hvor god Gud er. Jeg ville bare være lydig. I dag ser jeg ting på en annen måte. Nå ser jeg at det beste jeg kan gjøre er å legge ned livet mitt for Han. Hans plan for meg er større enn det jeg kan finne på selv.

 

- Når kom den åpenbaringen?

- Tre år etter at jeg ble frelst, kanskje. Da hadde jeg slitt meg helt ut med å skulle fortjene Guds kjærlighet. Jeg hadde en tanke om at jeg måtte gjøre noe for Gud hele tiden, for å bli elsket av Han. Det henger nok sammen med min bakgrunn som idrettsutøver. Der måtte jeg prestere for å få bekreftelser og aksept. Sånn var det også på skolen. Jeg jobbet i Laget på den tiden, fordi jeg tenkte at jeg måtte bruke all tid på et kristent arbeid, hvis jeg skulle være god nok for Gud. Jeg ba og leste Guds Ord, fastet og evangeliserte. Hele tiden måtte jeg gjøre mer for å fortjene Guds kjærlighet. Jeg var 22 år og møtte veggen. Gikk inn i en skikkelig depresjon. Men midt i det at jeg var så langt nede og ikke orket å gjøre noe, begynte Gud å åpenbare for meg hvor høyt Han elsker meg. Omvendelsen i russetiden var nok veldig viktig, men det var først tre år senere jeg fikk en åpenbaring av at Gud var fornøyd med meg, selv om jeg ikke gjorde noe for Ham. Det er nok det viktigste som har skjedd i livet mitt, sier han i ettertid.

 

- Så etterpå begynte du å gjøre ingenting?

- Det var i alle fall nesten et helt år da jeg sluttet å forkynne. Jeg sa nei til alle lederoppgaver. Jeg bare trente og var sammen med Miriam, som jeg er gift med.

 

Det var lignelsen om den bortkomne sønn som snudde opp ned på Kristoffer sitt syn på Gud. Guds pekefinger måtte vike plasen for de åpne armene.

 

- Jeg begynte å lære at Gud aksepterte meg slik jeg var. Det førte til at jeg gikk fra å stresse til å hvile. Fortsatt er jeg ikke helt framme på det sporet, men det er en retning jeg lengter etter, forteller han.

Kristoffer sier om seg selv at han ikke greier å gjøre ting halvveis. For ham er det enten eller. Etter vendepunktet har han sett at Guds kjærlighet til Ham er 100 prosent, enten han velger å følge ham eller ei. 

 

- Ingenting av det jeg gjør kan få Gud til å elske meg mer eller mindre. Det gir meg hvile, og det gjør at jeg kan elske meg selv. Hadde ikke Gud lært meg de tingene, så vet jeg ikke hvor jeg hadde endt, sier Kristoffer.

 

Hentet fra "Velsignet helg" 15.05.2010

Publisert med tillatelse