”Når jeg leser i Bibelen om nådegavene i forsamlingene,” skrev professor Carl Fr. Wisløff for mange år siden, ”da er det som om jeg ser inn i en skjønn hage, med blomster i alle farger - men i rik harmoni. Det er som om jeg ser et urverk med mange hjul, både små og store - men riktig avstemt i forhold til hverandre så uret viser rett tid.”

Er ikke dette et bilde på noe av det enhver menighets- eller forsamlingsleder drømmer om og ber om? Kanskje ikke alltid. For hagearbeid tar tid. Og det hender vel at vi fanges opp av moderne krav til effektivitet og raske og målbare resultater. Derfra er ikke alltid veien så lang til den usalige hangen til å sammenligne seg med andre og gripes av stolthet når vi er en smule bedre enn dem, eller mindreverdkomplekser når vi ikke når opp til dem.

Organisasjon
Det er farlig hvis vi glemmer at uansett hvilket bibelsk bilde av menigheten vi bruker, så er det et bilde av skjønnhet, harmoni og enhet i fargesprakende mangfold. Og det er langt mer levende organisme enn organisasjon. Wisløffs blomsterhage er vel ikke et bibelsk bilde – selv om selve hagen er det – men det fanger det samme fascinerende idealet som de bibelske bildene.

Visst er en menighet også organisasjon; alt liv må ha struktur. Men hvis dette får overvekt i ledernes tanke, fører det lett til at en hovedoppgavene blir å finne folk til å fylle de tomme posisjonene på organisasjonskartet (enten vi formelt har et slikt kart eller ikke). Faren for at vi presser runde plugger i firkantede hull og trekanter i ovale hull, blir overhengende. Det fører i neste omgang til frustrerte medlemmer som tjener av plikt alene og risikerer å brenne ut.

Mao
Ja, der er visse funksjoner som må fylles i en menighet. Men bortsett fra primærtjenestene burde idealet for ledere være å se ”blomster i alle farger” utfolde seg. Peter skrev at ”enhver har fått en nådegave”. Ledere skal i følge Paulus ”utruste de hellige så de kan utføre sin tjeneste”. Jeg håper ikke noen blir støtt når jeg låner formann Maos ord: ”La de hundre blomster blomstre!” Er ikke det et godt ideal for ledere?

Der er sikkert noen som vil oppleve Wisløffs fargerike hage som rotet - og kanskje truende? Vi elsker systemer. Men jeg tror noe av det fineste vi kan gjøre som ledere, er å speide etter de blomster Den Hellige Ånd har sådd i hagen vår, gjødsle dem og vanne dem, la dem blomstre – og fryde oss over den gudskapte orden som vokser frem og som er forskjellig fra alle våre systemer.

Delegering
Noen ganger hører vi at den effektive leder er en som er flink til å delegere. Men hvis vi delegerer, betyr det at vi får andre til å overta noe av vår oppgave eller tjeneste. Det bibelske idealet er stikk motsatt delegering. Vi ruster de hellige så de kan utføre sin tjeneste til Kristi legemes oppbyggelse. ”Sin tjeneste” – ikke vår! Det er ikke noe av vårt eget vi på en eller annen måte overgir til andre – vi skal hjelpe dem inn i det gudgitte oppdrag Herren har skapt og gjenløst dem til. Det blir ingen fargesprakende hage ved delegering – for da er det vår begrensede fargeskala som gjenspeiles. Guds palett er rikere. ”La de hundre blomster blomstre!”

PS. Jeg er ikke maoist! Formann Mao lanserte slagordet, og straks blomstene begynte å spire i den kinesiske kulturen, satte han i gang med å kutte hodene av blomstene i en nådeløs kampanje. Mao er en av historiens blodigste tyranner.

Reidar Paulsen i Magazinet 18. februar 2006