Jeg synes det er virkelig oppmuntrende at det er nettopp i trengsler at Gud hjelper. Han er ikke bare vår Gud i medgang, men også i motgang. Det er noe altoppslukende, totalt ved evangeliet som har fascinert meg lenge. Det handler ikke om søndager eller om en halvtime hver morgen, men om hele livet med alle sine sider.

 

Dersom det kristne håpet bare er noe vi smykker oss med når vi selv er på topp, da er det ikke mye verdt. Dersom ”Kristus i oss” bare er en fasade, da har vi ikke grepet poenget. ”Har vi bare i dette liv satt vårt håp til Kristus, da er vi de ynkverdigste av alle mennesker” skriver Paulus i 1. Korinterbrev 15:19. Dermed trekker han linjen enda lenger. Gud er nær både i våre opp- og nedturer, og i tillegg har han gitt oss håp om evigheten. For en styrke som ligger i det å kunne stole på at Gud er mektig der vi selv ikke strekker til, og få lene seg på ham.

 

”Derfor frykter vi ikke om jorden vakler, om fjell skakes i havets hjerte, om dets bølger bryter og bruser, og om fjell skjelver ved dets overmot” heter det i fortsettelsen av Salme 46. Bildebruken er så kraftig at vi aner noe av omfanget som salmisten prøver å beskrive.

Til slutt fra min favorittsalme, nummer 73, vers 23-24: Men jeg blir alltid hos deg, du har grepet min høyre hånd. Du leder meg ved ditt råd, og deretter tar du meg opp i herlighet.”

Gud er livets og fremtidens Gud.

 

”Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, hvordan skulle han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham?” Rom 8:32