Det har til tider de siste årene foregått en delvis intens debatt om dans i en del kristne kretser. Både meninger og ord er sterke. Mange føler seg truet fordi andre gjerne vil gi rom for dans i sammenhenger hvor den ikke har vært vanlig før. De føler at det er å føre inn et farlig element i det kristne arbeidet, et element som kan fortrenge forkynnelsen av Guds Ord og den eksklusive posisjonen den har og skal ha.

Respekt
Vi har dyp respekt for alle som ønsker å ta Guds ord slik vi har fått det i Bibelen, på ramme alvor. Vi er enige med dem som ønsker å gi forkynnelsen av Ordet en helt sentral posisjon. Men vi ser ikke den samme konflikten så mange er opptatt av. For det er Bibelen selv som ikke bare skildrer Guds folks dans, men som oppfordrer eller nesten befaler oss å danse. Se overskriften – et sitat fra Salme 150!
Visst er ikke dans et dominerende tema i Bibelen. Men vil vi forkynne hele Guds råd, kan vi ikke behandle det som om ordene om dans ikke er der – eller endog forby det Guds ord påbyr! Hele Guds ord vil opp på prekestolen, hevdet reformatorene. Ikke alt unntatt det som bryter med våre tradisjoner og vaner. Vil vi være bibeltro, kan vi alle fall ikke motsi det som skrever står.

Lovsangsdans
Noe av debatten er kommet skjevt ut fordi spørsmålene som stilles, leder den på avveie. Gale spørsmål leder som oftest til gale svar. Det er ikke hvilken som helst form for dans som debatteres. Den kalles ofte lovsangsdans i innlegg på debattsider. Det er et godt navn. Og selve navnet burde avskjære oss fra mye av den striden vi opplever. Men det har det ikke gjort. I stedet diskuteres det om lovsangsdans er et egnet middel for evangelisering! Eller om den skaper åndelig liv.
Evangelisering er godt og viktig! Forkynnelse av evangeliet til tro og omvendelse er en hovedsak for den kristne menighet. Fremdeles heter det: ”Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord.”

Biprodukt
Men lovsangsdans er lovsangsdans, ikke evangeliseringsdans! Vi danser for Herren, ikke for mennesker – i den grad den har med andre mennesker å gjøre, er det for å hjelpe også dem til å ta del i lovprisningen, lovsangen, tilbedelsen. Fører dansen til åpenhet for evangeliet, er det et utilsiktet, men velkomment biprodukt. Men danser vi primært for mennesker – endog med et så edelt motiv som evangelisering – er det ikke lenger lovsangsdans. ”For Herrens åsyn har jeg danset,” sa kong David til kritikeren som var mer opptatt av tilskuerne enn Gud.
Åndelig liv og vekst er viktig. Bibelen er fylt med formaninger til vekst. Men dansen er ikke et middel til å skape veksten. Den er noe som vokser ut av det åndelige liv med Gud.

Fornyelsestegn
Vi tror at den friske oppblomstringen for dansen – både den spontane og den koreograferte - i mange kristne kretser i dag slett ikke er et forfallstegn, men et gledelig fornyelsestegn. Den henger sammen med gjenoppdagelsen av en sak som er noe langt større og viktigere enn dansen isolert. Det gjelder nettopp lovsangen, lovprisningen, tilbedelsen som en viktig del av all gudstjeneste, både den som foregår i de helliges forsamling, og den som skal prege hele det kristne liv. Vi er frelst ”for at vi skulle være til pris for hans herlighet, vi som forut hadde håpet på Kristus”. Vi kalles til et liv i lovsang. Vi kalles til å tilbe som hele mennesker med ånd, sjel og kropp. Paulus formaner oss til å fremstille våre legemer som et levende og hellig offer til Guds behag. (Og det gjelder også gamle stivpinner som noen av oss føler oss som, vi som dertil vokste opp med den forestillingen at dans er synd).

Begynne nå
Den kristne menighet er på vei mot en lovsangsfest uten like for Guds og Lammets trone. Intet skulle være mer naturlig enn å begynne nå.
Salme 149,1-3: ”Halleluja! Syng en ny sang for Herren, syng hans pris i de frommes forsamling! La Israel glede seg i sin skaper, og Sions barn fryde seg i sin konge! De skal prise hans navn med dans, lovsynge ham til pauke og sitar.”

Reidar Paulsen i Magazinet 14. mai 2005