Det er vanskelig å tenke seg en kristen kirke uten diakoni. Jesus kunne kalle seg selv for diakon – tjener – og han presenterte seg selv som et forbilde for sine etterfølgere. I den kristne menighet er det å tjene et ideal, ikke noe foraktelig som det ofte kunne være i samfunnet rundt. Den siste kvelden før Jesus skulle lide og dø, tok han et linklede og bandt det rundt seg, slo vann i et fat og begynte vaske disiplenes føtter. Og han sa: ”Jeg har gitt dere et forbilde, for at også dere skal gjøre slik som jeg har gjort mot dere.”

Ta seg av de fattige
Den første menighet la vekt på å ta seg av de fattige, i første omgang menighetens enker. En krise på det feltet førte til valg og innsettelse av det mange betrakter som de første menighetsdiakonene. På et senere tidspunkt var en profeti om en kommende hungersnød nok til å sette i gang en innsamling! Paulus skriver mye om innsamlingen de nødlidende. Den formen for diakoni står sterkt.
Men stort sett har ordet diakoni fått en litt annen betydning. Det ser ofte ut som diakoniens primære oppgave er omsorg for syke mennesker. De såkalte diakonale institusjoner står en etter hvert lang tradisjon i vår del av verden. Diakoner og diakonisser er blitt betegnelsen på mennesker med et kall til å hjelpe og vise omsorg på menighetens vegne, igjen spesielt for de lidende og syke.

Pionerer
Det er godt det. Det har skjedd utrolig mye oppofrende og selvhengivende barmhjertighetsarbeid under diakonal fane. Mange av organisasjonene og institusjonene under denne fanen har vært pionerer på områder som først lenge etter er overtatt av offentlige myndigheter. Norske diakonale tiltak har ikke bare vært viktige i Norge, men også i en rekke andre land, og flere av dem er fremdeles viktige for utallige mennesker i land der norsk misjon arbeider.
Uten å forminske rosen til diakonien i meningen omsorg for syke fortjener, må det likevel være tillatt å nevne at det blir vanskelig å si at den skjer med Jesus og urkirken som forbilde. Innsamlingen til de sultrammede kan være et forbilde for lignende aksjoner, ja. Kanskje brødundrene Jesus gjorde også kan være det – selv om hans måte å løse behovene på er en smule annerledes enn vår tids følelsesladede aksjoner.

Tilbød ikke sykepleie
Men Jesus tilbød ikke sykepleie. Han delte ikke ut tabletter og satte sprøyter. Han bygde ikke klinikker og sykehus. Men han ble oppsøkt av mange syke. ”De førte til ham alle som hadde ondt og som led av forskjellige sykdommer og plager, både besatte, månesyke og lamme. Og han helbredet dem.” Det ble et kjennetegn på Jesu diakoni. ”Gud salvet Jesus fra Nasaret med Den Hellige Ånd og kraft, han som gikk omkring og gjorde vel og helbredet alle dem som var underkuet av djevelen, fordi Gud var med ham.”

Jesus som forbilde
Menigheten strakte seg ut etter det samme. I alle fall refereres bønnen om at Gud vil bekrefte forkynnelsen med helbredelser, tegn og under, og snart etter heter det om de syke som søkte til menigheten: ”Og alle ble helbredet.”
Vi vil fortsatt glede oss over all omsorg og pleie som gis syke og lidende mennesker. Vi gleder oss over hvert fremskritt legevitenskapen gjør i kampen mot sykdommer og plager. Men vil vi ha Jesus og urkirken som forbilder, må vi rope etter noe mer. Kristen diakoni bør ha et stort rom for guddommelige helbredelser, tegn og under. Uten det blir det vanskelig å hevde at Jesus og hans tjeneste er vårt forbilde.

Reidar Paulsen i Magazinet 24. mai 2005