Det har vært sagt mye om den kristne menighet som et sted hvor sårede og haltende mennesker skal kunne finne tilflukt, et sted hvor der er plass for den svake. Det forbildet Jesus ga, viser oss at det er viktig. Han hadde øye for den som ikke klarer seg selv, og den som andre overser.

Men det som preger Jesu møte med slike mennesker, er at han reiser dem opp. Den som kommer og blir betjent av Jesus, blir selv en som tjener andre. Den som kommer og får, blir en som gir. Visst forblir de permanente mottakere ‑ de lever av Guds nåde og under hans velsignelse. Men nåden og velsignelsen konserveres ikke i dem. Den vokser og øker ved at de deler den med andre.

Det er Herren Jesus selv som bygger sin menighet i verden. Han gjør det han alene kan gjøre, men han gjør det stadig gjennom mennesker. Men det skjer ikke gjennom mennesker som bare er innstilt på å nyte og aldri vil yte, som stadig vil betjenes, men aldri tjene, som vil ha, men ikke gi. Guds rike bygges gjennom «givere» i ordets bredeste mening, mennesker som har lært at «det er saligere å gi enn å ta imot».

Først til Herren
Apostelen Paulus fant en slik gruppe kristne i Makedonia. Han skriver: «De gav ikke bare slik vi hadde håpet, men de gav seg selv, først til Herren og så til oss, ved Guds vilje» (2 Kor 8,5). De gav seg selv ‑ taler ikke det om vilje til å hengi seg, innvie seg, forplikte seg?

Makedonernes eksempel taler også om prioritering. «Først til Herren.» Bekjennelsen på ikke-jødisk mark lød: «Jesus er Herre.» Det var neppe lettkjøpte ord. «Herre, hersker, konge,» betyr ordet. Det «er det hyppigst forekommende navn på Jesus i NT,» sier Studiebibelen. «Tittelen brukes i absolutt og guddommelig mening om Jesus … den opphøyde og herliggjorte Kristus. … Bekjennelsen av Kristus som Herre må ha dekning i en sann utførelse av hans herrevilje.»

En slik hengivelse testes. Den tåler motgang. Den er utholdende. «De har vært hårdt prøvet i trengsler, men likevel er det av deres overveldende glede og deres dype fattigdom strømmet fram en rikdom på oppriktig godhet.» Dette er mennesker som ikke lider av åndelig værsyke ‑ de kan begeistres, de kan henrykkes, de kan vandre på åndelige stier omgitt av duftende blomster ‑ eller de kan til andre tider streve seg gjennom ørken og tørke, men de er like mye å stole på i begge tilfeller.

Så til menigheten
Våre forbilder i Makedonia stoppet ikke ved 1. prioritet.  «De gav seg selv, først til Herren og så til oss.» De hadde ikke bare et forpliktende forhold til Herren, men også til menigheten og dens ledere. Ja, det er neppe mulig for nytestamentlige kristne å ha det ene, men ikke det andre. Å bli en troende er å bli en del av Kristi kropp. Ingen kan ha et levende forhold til hodet uten å ha det til resten av kroppen.

Enkelte moderne kristne prøver å klare uten menighet. Eller sier at de hører til det universelle menighet. Men den universelle menighet manifesterer seg alltid i lokale menigheter – enten det er i Jerusalem, i Korint, i Oslo eller Hammerfest! Det er i den lokale menighet av feilende medkristne og ufullkomne ledere kjærligheten til Gud og trofastheten skal øves og prøves.

Så til tjenesten
Tredje prioritet kommer til uttrykk i makedonernes inntrengende bønn om å få være med i tjenesten for de hellige. Den konkrete tjenesten den gangen gjaldt innsamlingen til de nødlidende i Judea. Det forbilledlige er iveren etter å få være med i tjenesten!

Slike mennesker blir en del av løsningen og ikke en del av problemet. Slike menn og kvinner blir menighetsbyggere i den store byggmesterens byggelag. Visst er der tider og situasjoner i menneske liv, der vi skal få nyte uten å yte, ta imot uten å gi. Men det må være stadier på veien til den forpliktende hengivelsen til Herren, til hans menighet, til tjenesten.

Reidar Paulsen i Magazinet 29. november 2007