Eger-lovsang.jpg

- Det har blitt sagt at gudsbildet i løpet av de siste tiårene har forandret seg i takt med mannsbildet i samfunnet. Dermed har Gud blitt en nærmere og mer ufarlig størrelse, og mange moderne lovsanger omtaler ham i svært så fortrolige termer. Dette har åpenbart en positiv side, alt i Salme 25 lærer vi at «Herren har fortrolig samfunn med dem som frykter ham». Men i det siste har vi nok sunget mer om fortrolig samfunn enn om gudsfrykt.

- Vi skal vokte oss for å anta at gudsfrykt er mer maskulint enn feminint, men vi gjør nok klokt i å erkjenne at samtidens intimitetstyranni også har påvirket kirkene.

Glynn2- Under European Leadership Forum i Ungarn i slutten av mai handlet et av de mange seminarene om kirkens testosteron-underskudd. Seminarholder Glynn Harrison fra England er psykiater og samtidig aktiv som lek-leder i Den anglikanske kirke. Han har blant annet vært rådgiver for Verdens Helseorganisasjon.

- Harrison understreker at problemet ikke først og fremst er noe kupp fra kvinnenes side, men at mennene ikke gjør seg gjeldende. Det er slett ingen ny situasjon, men fenomenet synes å tilta i omfang. Det har blant annet den konsekvens at mange kvinner i gifteklar alder opplever å måtte velge bort drømmen om familie, eller gifte seg med en mindre gudfrykig mann.

- De fleste kirker og menigheter har flest kvinnelige medlemmer. Harrisons undersøkelser viste at kjønnsgapet vokste når man målte deltakelse. Blant annet får noen menn en fascinerende – men kortvarig – interesse for barnepass de kveldene bibelgruppen eller cellegruppen skal samles.

- Et av områdene hvor kulturendringene blir synlig, er sangen. Selv kom jeg som lovsangsleder for noen år siden over en sang som jeg rett og slett ikke klarte å synge oppriktig – den ble for myk og sentimental. Vi har i mange år sunget sanger som Draw me close (Dra meg nær til deg), som faktisk er ganske rosa – ikke minst i sin norske oversettelse. Og det kan noen ganger være utfordrende nok. Men her ble det altså i overkant. Så oppdaget jeg at denne sangen, som jeg lar være å navngi av hensyn til komponisten, slett ikke var blitt til på et jenterom en sen kveld med stearinlys og andre tilsvarende effekter. Den var tvert imot skrevet av en mann på min egen alder. Da passer det godt å vise til min prestevenns uttalelse om Mons Ivar Mjelde.

- Selvsagt er nærhet bibelsk. Og en sterkere betoningen av nærhet i forholdet til Gud har nok beriket mange menneskers gudsliv. Det er ikke det. Men jeg tror vi i mange moderne sammenhenger har skapt en menighetskultur hvor mennene selv har blitt så akklimatisert at de ikke oppdager hvor feminisert kulturen er. Og litt forenklet: problemet er ikke at damene insisterer på å dominere, problemet er at mennene velger å ikke engasjere seg.

- Dermed har man etablert en effektiv ond sirkel. De unge guttene blir passive og trekker seg unna fordi de ikke føler seg hjemme i kirken, mens jentene i større og større grad dominerer arenaen etter at guttene har forsvunnet. I Glynn Harrisons undersøkelse fra England var aldersgruppen 20-29 år den aller verste. Der deltok det mer enn dobbelt så mange kvinner som menn i kirkelig sammenheng.

- Selv de anglikanske prestene scoret lavt på maskulinitetsskalaen, viste det seg. Mens kvinner ofte blir omtalt som mer relasjonelle og kommunikative, tenker menn angivelig mer i retning av resultater og konkurranse. Harrison peker på at både sanger og undervisningen i mange kirker underbygger kjønnsforskjellene. Da Jesus spurte Peter om han elsket ham og Peter svarte ja, sa ikke Jesus: «Hold deg nær til meg, la min kjærlighet omslutte deg». Han sa «Fø sauene mine!». Derfor er det på tide å synge flere sanger som «Fremad, Kristi hæremenn», mener Harrison. Guds invitasjon til oss handler om nærhet, om barnekår og om å bli båret. Men den handler også om offer, om tjeneste og om målrettet arbeid. Verden er vårt sognekall, og evangeliet har hast.

- I en slik artikkel er det lett å gjøre seg from på andre menns bekostning. Det fører antakelig ikke til at særlig mange flere menn velger å involvere seg i menighetslivet. Glynn Harrison hadde et tips. Med det engelske språkets presisjon understreket han at «culture eats strategy for breakfast». Det holder ikke med luftige vedtak, gode intensjoner eller noen tiltak her og der. Derimot trenger vi en kultur som faktisk tar vare på guttene i kirken. Vi kan undre oss lenge og vel over hvordan en så mannsdominert lederkultur som den kristne ikke i større grad makter å få flere menn til å trives blant kirkegjengerne. Men viktigere er det å tenke over hvordan vi vil bygge fremtidens kirke slik at kjønnene ikke havner i konkurranse med hverandre. Både mann og kvinne er skapt i Guds bilde, og begge gjenspeiler noe av Guds natur.

Tarjei- Noen vil antakelig ikke kjenne seg igjen i disse observasjonene, og tenker at problemstillingen virker fremmed. Det kan skyldes at man har blitt tilpasset omgivelsene, eller det kan bety at man faktisk tilhører en sammenheng hvor disse problemene ikke er særlig synlige. Det er i så fall utmerket. Men ikke minst blant dagens unge kristne er behovet for mer testosteron klart. Og for å unngå at ungdommelighet og Gudsfrykt blir forvekslet, trengs det flere tydelige forbilder i foreldregenerasjonen.

 

 

Tarjei Gilje er redaktør i Dagen og eldste i Kristkirken i Bergen.
Artikkelen ble først publisert som kommentar i Dagen
torsdag 9. juni 2011 og er her gjengitt med tillatelse.