DET ER VIKTIG  å bekjenne tro på Bibelen som Guds ord, Guds tiltale til mennesker til alle tider. Det er gledelig når frimodige kristne står frem offentlig for å hevde Skriftens troverdighet og unike autoritet. Det er kanskje forståelig at en med de beste motiver i debatter også kan komme til å si mer enn en har dekning for. Et eksempel av flere fra spaltene i Dagen den siste tiden er henvisningen til ”Bibelens lære om at Den Hellige Ånd har begrenset seg til å møte oss gjennom Skriftens ord og budskap” (Arne Helge Teigen, 09.02.07).

HVIS DETTE  skulle være riktig, er det selvsagt ikke underlig at samme mann i et intervju uttaler seg skeptisk til profetiske budskap (18.01.07). Riktignok gir han en liten åpning og sier at han tror det et veldig sjelden Gud meddeler seg direkte til noen.

LA MEG PRØVE  meg med en motsatt påstand: Alle levende kristne har alltid regnet med at Gud åpenbarer seg direkte. Det gjelder enten de har gjort seg klare tanker om det eller ikke, eller om de som noen av debattantene i Dagen teoretisk avviser det eller ikke.

FOR MANGE  år siden, mens jeg arbeidet i Bergen Frikirke, fikk vi en mer direkte erfaring med profetiske budskap. En ung mann som gikk på møtene våre, ble sterkt provosert av det. Han hevdet at vi nå hadde skaffet oss en åpenbaringskilde utenom Skriften. Guds tale til oss var etter hans mening begrenset til Bibelen.

JEG MÅ  innrømme at jeg hadde vanskeligheter med svaret, og som det hender, kom jeg først etter samtalen på hva jeg skulle ha minnet ham om. For noen få uker tidligere hadde den samme mannen også kommet på kontoret, da for å presentere for meg den unge damen han ville gifte seg med. Begge var overbevist om at det var Gud som hadde ført dem sammen! De hadde vel ikke hørt en stemme, men på en eller annen måte hadde altså Gud ”talt” til dem om det. Men det sto verken i min eller hans eller hennes bibel noe sted at akkurat hr. X var Guds utvalgte for frk. Y.

ELLER FOR  å bevege oss over på et annet område. Vi har og har hatt mange brennende misjonærer som har reist ut fra Norge for å gi sitt liv for å bringe evangeliet til andre folkeslag. Hvordan kan det ha seg at noen ”vet” at de skal være misjonærer, når andre vet like sikkert at de skal være hjemme og kanskje støtte misjonærene ved sin bønn og sine penger? Er ikke misjonærkallet (likesom mange andre kall) i første omgang Guds direkte tale til et menneske? Det står ingen steder i Bibelen at hr. Z skal legge ned sitt liv i Afrika mens hr. Q skal være lærer på Fjellhaug. Men jeg håper inderlig at begge to er på sine plasser fordi Gud har talt til dem om det. Og fordi all slik tale alltid skal prøves, insisterer vi ofte på at det indre kall skal følges av et ytre kall.

HER DREIER  det seg om store saker i livet. Men selv de mest tradisjonelle troende, de som ikke kaller seg karismatikere, vet mye om Guds direkte tale i form av det mange kaller minnelser. Det kan dreie seg om alt fra en påtrengende tanke om den naboen som trenger et besøk, til forbederen som vekkes midt på natten for å be for en spesiell situasjon. Og begge får kanskje bekreftet senere at de kom eller ba i akkurat det kritiske øyeblikk.

TAR VI  bort denne dimensjonen, gjør vi kristentroen til et spørsmål om bibelkunnskap alene og ikke en levende, personlig relasjon til den levende Gud. Alle levende kristne har alltid regnet med at Gud åpenbarer seg direkte.

MEN ER  dette forenlig med Skriftprinsippet? Ja! En klassisk formulering finner vi i Konkordieformelen: ”Vi tror, lærer og bekjenner at den eneste regel og rettesnor som all lære og alle lærere skal prøves og dømmes etter, er de profetiske og apostoliske skrifter i Det gamle og Det nye testamente.” Dette er den positive utformingen. Den må gjelde. Men den negative som sier at Bibelens lære begrenser Åndens tale til Skriften, tar fra oss en uunnværlig del av levende kristenliv.

Reidar Paulsen i Dagen 19. februar 2007
Forstander i Kristkirken i Bergen