Menighets- og ledelsesmodeller diskuteres med en ny iver i disse dager. Få mener Det nye testamente gir en detaljtegning av hvordan en menighet skal se ut. Andre vil si at er der en tegning, kan den ikke være bindende for oss i dag. Men i den grad vi finner gjennomgående trekk, må det vel være verd å overveie dem før vi kaster oss over andre modeller?
Jeg våger meg på å antyde en del trekk i det jeg ser som NTs bilde av den kristne menighet. Kanskje de kan være momenter til samtale?

1. Den grunnleggende sannhet kristne er enige i, er at menigheten har én Herre, ett hode. Ef 1,22-23: ”Alt la han under hans føtter, og gav ham som hode over alle ting til menigheten, som er hans legeme.” Fordi alle troende er prester for Gud, har alle direkte adgang til Gud og intet menneske har rett til å stille seg mellom Gud og den troende. Hebr 10,19: ”Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen.” 1 Tim 2,5: ”For det er én Gud, og én mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus,”

Fremmed skille
2. Hele menigheten – ”de hellige” - er en primær størrelse. Paulusbrevene skrives til hele menigheten, ikke til ”pastoren” eller noen annen leder eller ledergruppe. Ett av brevene nevner to slike grupper, men først etter at ”de hellige” er nevnt. Fil 1,1: ”Paulus og Timoteus, Kristi Jesu tjenere - til alle de hellige i Kristus Jesus som er i Filippi, sammen med tilsynsmenn og menighetstjenere.”
Alle lemmene på Kristi legeme er sammen, men også hver for seg, en bolig for Guds Ånd, og alle har del i nådegavene og har en tjeneste. 1 Pet 4,10: ”Etter som enhver har fått en nådegave, så tjen hverandre med den .” Fårene, alle de troende, ikke bare hyrder, hører Herrens stemme. Joh 10,4: ”Fårene følger ham, fordi de kjenner hans røst.”
Et skille mellom geistlighet og lekfolk er fremmed for Det nye testamente.

Eldste i flertall
3. Det betyr ikke at der ikke er ledere. Fra første stund var lederskapet de tolv apostlene. Men ikke lenge etter ser vi at menigheten i Jerusalem har eldste (flertall). Apg 11,30; 15,2 oa. Og så snart menigheter plantes på ikke-jødisk mark, innsettes det ledere. Apg 14,23: ”Og de valgte eldste for dem i hver menighet.”
Det synes klart at hver stedsmenighet var ledet av et kollegium eller team, ikke av et enkeltmenneske. Et interessant eksempel er episoden der Paulus ikke tar seg tid til å besøke menigheten i Efesus, den han hadde hatt så stor innflytelse på. Han er på vei til Jerusalem, og: Apg 20,17: ”Fra Milet sendte han da bud til Efesus og kalte til seg menighetens eldste.” ”Eldste” er flertall. Paulus sender ikke bud på ”pastoren”!
Det finnes i Det nye testamente ingen eksempler på en menighet ledet av et enkeltmenneske.

4. Fil 4,1, Apg 6,16 og 1 Tim 3,8-13 viser at det ved siden av eldsterådet finnes et annet sett av ledere kalt menighetstjenere eller diakoner.

Translokal tjeneste
5. I tillegg nevner Paulus flere kategorier av personer den opphøyde Jesus gir til menigheten, Ef 4,12, ”for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme”. Ef 4,11: ”Han er det som gav noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere.”
Det må være riktig å kalle disse for ledere. Dett er også tydelig at menigheten ikke er til for lederne, men lederne for menigheten. Det er de hellige som skal bygge Kristi legeme. Lederne skal ruste dem for oppgaven.
Vi vil anta at de to siste kategoriene ofte faller sammen med eldste, og at de andre kategoriene både kan finnes i eldsteråd, men også ofte vil ha en translokal tjeneste. Kanskje apostler nesten alltid har en translokal tjeneste, men utøver den blant annet ved å tjene lokalmenighetene ved å innsette eldste (Apg 14,23; Titus 1,5), rettlede menighetene (1 Tim; Titus) og ved å være en ”eldre” bror blant andre eldstebrødre (1 Pet 5,1: ”som medeldste”).

Kanskje et eller flere av disse momentene er verd overveielse og samtale?

Reidar Paulsen i Magazinet 1. juni 2006