De som er gamle nok, husker sikkert Leif Justers festlige sketsj med hans forargede reaksjon på meteorologers og andres utbredte bruk av uttrykket ”mot normalt”. Selvsagt er der ingen som har noe mot en seriøs værmelders opplysninger om at temperaturen i høst er x grader Celsius ”mot normalt” y grader Celsius. Det er en viktig opplysning som kan føre til intens debatt om hva som skal til for å dempe menneskeskapte klimaendringer.

I slike sammenhenger betyr normalt vanligvis gjennomsnittlig. Men ordet kan som kjent også bety noe annet: det som svarer til en gitt norm. Det er viktig å skille mellom de to betydningene. Straks vi beveger oss over på det som har med kristenliv og menighetsliv å gjøre, blir det farlig om vi forveksler de to. Og det er snublende lett å falle i den grøften. En av mine lærere, nylig avdøde biskop Erling Utnem, sa noe som illustrer det: ”Hvis en person med normal åndelig temperatur kommer inn i våre vanlige forsamlinger, tror alle de andre at han har feber.”

Det normale kristenliv
Utnems normale kristenmenneske er åpenbart en som ønsker å leve etter normen han eller hun finner i Bibelen. Her er ikke tale om perfeksjonisme, men kanskje det som uttrykkes av Paulus når han sier: ”Brødre, jeg mener ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men ett gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg ut etter det som er foran, og jager mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus.”

Hva er det ”normale” i de fleste menighetene i dag – hvis normalt bare betyr det meteorologene bruker det til – det vanlige, det gjennomsnittlige, det typiske? Er det det Utnem antydet? Da trenger vi visselig å begynne å forkynne den virkelige normen – det bibelske kallet til et hellig liv i Jesu etterfølgelse. Var det ikke Watchman Nee som skrev en bok om ”Det normale kristenliv”? Jeg har ikke lest boken, men er temmelig overbevist om at den handler om et liv i helliggjørelse.

Normalt menighetsliv
Vi nærmer oss et årsskifte, og mange av oss skal snart skrive årsberetninger for menigheter og forsamlinger. Har det vært et ”meteorologisk” normalår, et godt og jevnt arbeidsår - som 2005, 2004 og 2003 før det? Eller har det vært et år der Herren fikk strekke oss, utfordre oss og lokke oss litt nærmere den bibelske normalen?

Ja, jeg vet at der er mange tanker om hva den bibelske normalen for en menighet er. Det er verd en serie med artikler. Men la meg bare peke på én side som er fremtredende i Bibelen. Om de første kristne heter det: ”Men de gikk ut og forkynte overalt. Og Herren virket med og stadfestet Ordet ved de tegn som fulgte med” (Mark 16,20).

Tegnene preget Jesu virksomhet. Der han forkynte Guds rike, skjedde det nesten alltid noe som kunne ses og høres og observeres. ”Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser.” Han skilte seg ut fra andre lærere og forkynnere, fra det ”normale” og ga oss en ny normal! Ord og tegn hørte nøye sammen.

Normal tjeneste
Det var den samme normalen han ga videre til sine disipler og til sin menighet. Nei, ikke misforstå: de kunne ikke helbrede og gjøre tegn og under. Men ”Herren virket med og stadfestet Ordet ved de tegn som fulgte med”! Og syntes de ikke det fungerte rikt nok, ba de: ”Gi dine tjenere å tale ditt ord med all frimodighet, idet du rekker din hånd ut så helbredelse og tegn og under skjer ved din hellige tjener Jesu navn.” Den bønnen svarte Gud rikelig på.

Vi kan vel innrømme noen hver at dette har ikke vært det mest ”normale”, typiske i våre sammenhenger. Har det det? Har 2006 vært et år der vi har nærmet oss den bibelske normalen for tjeneste i evangelisering og misjon? Hva er vår bønn for 2007?

Reidar Paulsen i Magazinet 21.12.06