Den femte nasjonale DAWN-kongressen er over. Menighetsplanting settes i fokus. Men det ble en samling med store mengder informasjon om kirke- og kristenliv i landet vårt – først og fremst presentert av Ommund Rolfsen både i bok (”Kirkens utfordring”) og foredrag. I tillegg kom de mange innlegg og innslag hentet direkte fra det som skjer av menighetsplanting i mange sammenhenger og mange steder i landet vårt.

Men all informasjonen til tross reiser en kanskje hjem med flere spørsmål enn svar- og intet er bedre – for det setter tanker i gang og kan kanskje litt lenger fremme føre til nye og fruktbare fremstøt for å nå landets befolkning med evangeliet. For uansett ordene om at nordmenn er kristne står det svart på hvitt i rapportene at få er aktive –og vi vet at det er en minoritet som kjenner ”den eneste sanne Gud og ham du utsendte, Jesus Kristus”. Norge er mer av en misjonsmark enn mange av de landene vi tidligere sendte misjonærer til.

Bibelbeltet
Deltakerne gledet seg med rette over de 250 menighetene som er plantet siden den første kongressen i 1996. Men det ble pekt på at mange av dem er plantet i ”bibelbeltet”. De strøk av landet som har de fleste og kanskje mest vitale menighetene, får flere. Kanskje Sandnes er det beste eksempel på det, og byen har fått spesiell oppmerksomhet i kongressboken. De fem nye menighetene i Den norske kirke der har ført til en dobling av gudstjenestedeltakelse i byen. Fire nye frikirkemenigheter har også ført til at samlet er det flere som deltar også i frikirkene i byen.

Sten Sørensens konklusjon er: ”Mitt inntrykk er at de nye menighetene uten tvil har skapt en ny giv for Guds Rikes arbeid i Sandnes.” Og ”menighetsplantingene i Sandnes er vellykket”.

Der er all grunn til å glede seg over det som har skjedd i Sandnes og andre steder i det såkalte ”bibelbeltet”. Der er ingen grunn til å sette det opp mot manglende planting i andre deler av landet, strøk hvor det kristne arbeidet står svakt. Folk i Rogaland er like verdifulle for Gud som andre og trenger like mye til frelse. Så vi bør heller med Jesus si at ”dette skulle gjøres, og det andre ikke forsømmes”. Det andre er kanskje kallet til planting av 150 nye menigheter i Oslo, og hvem vet om ikke noen fra de nye menighetene i bibelbeltet får kall til det.

”Kom til oss”
Tankevekker nummer to følger av et annet trekk ved de nye menighetene i Sandnes og mange andre steder: Den største veksten kommer fra lag av befolkningen som allerede har en eller annen form for kristen tilknytning. Noe er overføringsvekst, noe er passive kristne som blir aktive, noe er folk som har vært med i kristent barne- eller ungdomsarbeid før og kan høstes inn når en ny menighet plantes. Kanskje mange av de nye kristne – 75 i Sandnes i denne perioden – også kommer fra en bakgrunn der kirke og menighet ikke er fullstendig fremmed.

Igjen: Der er ingen grunn til å ikke glede seg over hver eneste en av dem som er lagt til menighetene – uansett hvilken av de nevnte kategoriene de tilhører. Men både vitnesbyrdene fra de nye menighetene og andre undersøkelser avslører at så å si ingen menigheter lykkes med å nå ”moderne materialister” – en stor del av dagens norske befolkning.

Det betyr ikke at vi må modernisere budskapet, men at vi må finne nye former for menigheter. I en artikkel i ”Kirkens utfordring” kaller Øivind Augland den vanligste formen for menighet i dag for ”kom til oss”-menigheter. Kanskje kaller situasjonen oss til å bryte det mønsteret? Kanskje den eneste måten å nå de mennesker som aldri ”kommer til oss”, er å gå til dem og være kirke der de er? Da er ikke poenget å få folk til kirken, men å få kirken til folket.

Reidar Paulsen i Magazinet 2. februar 2006