Jeg skal slett ikke skryte på meg noen stor fotballkarriere. Det er allerede 11 år siden jeg la opp, og det skjedde mens jeg var på topp, som mer eller mindre fast inventar på Branns 2. lag i klassen for smågutter. De siste ukene er det en enkel setning fra min daværende trener, Eilif Haaland, som jeg har tenkt en del på. Da jeg begynte i Brann, merket jeg at ambisjonsnivået lå noe høyere enn det jeg var vant med fra min tidligere klubb. Blant annet var det forventet at 13-åringene stilte med nypussede sko til hver trening. Så unødvendig, tenkte jeg.

- Gutter, vi er seriøse med det vi driver med, husker jeg at treneren sa. Jeg bet meg ikke så veldig merke i det den gangen, men nå når jeg har tenkt litt over det, synes jeg at dette er et lite eksempel på en forbilledlig holdning. Alt for ofte tar vi til takke med det middelmådige, det som er ok men ikke mer. Jeg drømmer om at vi i menigheten kan legge listen høyere og strekke oss mot det som er vanskelig, mot det vi ikke uten videre klarer å få til. Dette gjelder på alle områder. Vi vil at det skal være lettere å mobilisere folk til ulike aktiviteter, som når vi for eksempel skal representere Jesus på Safari på Fantoft onsdag før Skjærtorsdag.

Jeg tenker på Paulus' beskrivelse av menighetene i Makedonia i 2. Korinterbrev 8:3: "For de gav etter evne, det kan jeg bevitne, ja, over evne, av egen drift". Og i vers 5: "...de gav seg selv, først til Herren og så til oss". Vi kan gjerne oversette "oss" med menigheten. Det er denne holdningen jeg drømmer om, altså villigheten til å "gi seg selv" til noe.

Jeg var på Impuls i IMI-kirken tidligere i år. Der samler de hvert år rundt 3.000 ungdommer til det som må være et av kristen-Norges aller beste arrangementer. Men saken er den at IMI-kirkens eget ungdomsarbeid er på størrelse med vårt, om ikke mindre. Likevel klarer de å arrangere konferanse for 3.000 ungdommer. Hva kan vi lære av det?