Tror det handler om at Gud holder på å utvide hjertet mitt så jeg blir ennå friere til å elske mennesker og å føle meg elsket, noe som også medfører savn når man ikke har alle de man er glad i på samme plass. Det var godt å være hjemme, og selv om jeg hadde ønsket å se forandringer og gjennombrudd på flere områder enn jeg så, merket jeg også at Gud har jobbet med meg og at jeg hadde en økt frihet og trygghet på flere områder.

 

Noe av det som jeg ville dele med dere nå, handler om det profetiske. Det er nemlig noe av det som jeg har lært mye om de par siste månedene. Ikke egentlig at det har vært eksplisitt undervist så mye her, men det er en kombinasjoner av ting jeg har hørt, ting jeg har sett, ting jeg har prøvd ut, og ting som Gud har talt til meg om. Det var ikke sånn at det profetiske var nytt for meg da jeg kom hit, men jeg hadde vel en slags tanke om at det profetiske handler om å tale ut ting over mennesker eller situasjoner som man hører direkte fra Gud, og at det stort sett skjedde innenfor ”kirkens” rammer, altså kristne seg imellom. Aller helst skulle det høres litt rart og mystisk ut. Men jeg har mer og mer forstått at det bare er en liten del av det profetiske. En av talerne her snakket om vårt kall og vår fremtid, og snakket om at Gud har lagt ned et profetisk potensial i alle mennesker og situasjoner. Dette fikk meg til å begynne å innse at det profetiske på mange måter ganske enkelt dreier seg om å kunne se potensialet som Gud ser i en person eller en situasjon for deretter å tale det ut. Noen ganger er det ting man faktisk kan se med det blotte øye, noen ganger må Gud åpenbare deler av det og utfylle, mens noen ganger er det ting man aldri hadde kunnet si eller vite uten Guds direkte åpenbaring. Her i Bethel snakker de blant annet om ”å kalle ut gullet i mennesker”.

 

Som jeg var inne på i en tidligere blogg, så er jeg veldig opptatt av at ikke mine egne tanker og min egen fornuft skal komme i veien for Gud. Men noen ganger tror jeg at jeg også kan falle i grøften der jeg har et åndelig mindreverdighetskompleks fordi jeg tenker og resonnerer mer enn jeg ”føler”. Gud viste meg at jeg faktisk har kjent ham i 24 år, og at han har hatt ganske god tid på å bli en del av tankene mine. Det betyr ikke at hver gang jeg har en tanke kommer den fra Gud, men jeg tror at de tankene jeg har oftere enn jeg tror er fylt med visdom og åpenbaringer fra Gud. Og når jeg ser et menneske og taler ut det gode potensialet jeg kan se i dem, så er det faktisk i stor grad å tale profetisk, selv om jeg ikke ”føler” noe spesielt i situasjonen.

 

Jeg har også skjønt mer enn noen gang at det profetiske ikke først og fremst handler om å gi en ”værmelding”, men å tale ut et ”potensial” som ligger der.  Noen ganger vil det at vi taler det ut faktisk føre til at noe skjer, både fordi ordene våre har makt, og også fordi vi løfter dette potensiale opp for folk og dermed viser dem at det faktisk er mulig. I andre tilfeller løfter vi opp et mulig potensiale for at vi enten kan be inn i det eller be imot det. Jeg må innrømme at jeg av og til har vært litt skeptisk når jeg har vært på møter og hører masse mennesker bli profetert over, fordi det alltid er så mye store ord som brukes: ”Gud har store ting for deg, du kommer til å bli en stor og viktig person i Guds rike, familien og vennene dine vil bli frelst” osv.  Jeg har i blant tenkt med meg selv i stillhet at ”alt dette kommer jo ikke til å skje, jeg vet jo av erfaring at ikke alle disse menneskene kommer til gjøre og oppleve alle disse fantastiske tingene”. Mens jeg tenkte over det her litt før jul, sa plutselig Gud til meg: ”Tror du at jeg har små tanker for noen mennesker? Tror du ikke at jeg har lagt ned stort potensiale i alle mennesker og situasjoner?” Og plutselig gav tanken om det profetiske som å kalle ut et potensial, kalle ut gullet, mye større mening. Gud har nemlig lagt ned gull i alle mennesker og situasjoner, og vår jobb er å løfte dette frem for dem. Så har de et medansvar for om det vi sier faktisk får konsekvenser eller ikke.

 

Etter hvert som jeg begynte å forstå dette, skjønte jeg jo også at det går like greit an å profetere over ikke-kristne som over kristne. For Gud har jo lagt ned potensial i alle mennesker, ikke bare de som allerede kjenner ham. Jeg var med to venninner her i et boblebad i et leilighetskompleks i nabolaget, der vi kom i snakk med to gutter vi ikke kjente (det var et stort boblebad altså, ikke noen pinlig situasjon). Disse guttene var ikke kristne, og når de fant ut hva slags skole vi gikk på gikk praten først ganske kjipt om ”har dere lov til dette og dette og dette når dere er kristne?”. Men etter hvert begynte vi å kaste oss utpå med å prøve å komme med ord inn i livene deres. Vi drev egentlig å prøvde oss frem med diverse kunnskaspord, med ikke-kristne som prøvekaniner, noe som var en ganske komisk og ny situasjon for meg. Og jeg våget å gå på tanken om at de tankene og inntrykkene jeg fikk om disse guttene også var tanker som Gud hadde, selv om jeg ikke ”følte” noe spesielt der jeg satt. Det kunne være så enkelt som at ”denne gutten har en stor sans for rettferdighet. det er noe som Gud setter pris på” Og i det jeg begynte å tale det ut, merket jeg at flere ord og tanker kom og fylte ut det jeg sa. Og vi merket at mye av det vi sa gjorde inntrykk på dem. Vi fikk også profetere positive ting inn i livene deres, og be for dem.

 

Jeg begynte også litt før jul å tenke over hvor privilegerte vi er når vi er i en kultur der det er normalt at folk oppmuntrer hverandre og løfter frem gullet i hverandre. Dette gav meg lyst til at mine venner hjemme som ikke er kristne skulle få oppleve det samme. Og det endte med at jeg satt meg ned og spurte Gud om å vise meg hva han så i hver enkelt av dem, for så å skrive ned lange julekort til hver av dem der jeg løftet frem deres positive egenskaper. Dette var et stort skritt for meg, og jeg var ganske nervøs, men jeg følte at det var en idé inspirert av Gud. På julaften formiddag kjørte jeg rundt å gav dem julegaver og kort. Samme kveld fikk jeg blant annet melding fra hun ene der hun skrev at hun hadde begynt å grine da hun leste det og at jeg hadde ingen idé om hvor mye det betydde for henne. Dette var selvfølgelig en utrolig oppmuntring for meg.

 

På konferansen med Chris Overstreet i kirken i romjulen bestemte jeg meg også for å prøve å gi ord til mennesker vi møtte på gaten begge de dagene jeg var med ut. Dette gjorde jeg også, uten å vente på et den store ”stemningen” skulle komme over meg. Jeg så ganske enkelt på personen, og begynte å snakke om hva egenskaper jeg trodde lå i personen. Og det var tydelig at det gjorde inntrykk. I det ene tilfelle så jenten på meg og utbrøt ”er du tankeleser”? ”Nei, men det er Gud”, svarte jeg. ”Og jeg kjenner Gud”. Så yey, det er gøy å oppleve at Gud er en større del av tankene mine enn det jeg var klar over, og det er gøy å kunne bli brukt av Gud til å oppmuntre mennesker.