Litt ironisk at det var en av de første bøkene vi skulle lese her. Jeg er nemlig veldig glad i å lese, men ikke like ”flink” til å sette meg ned med kristen litteratur. Så jeg har pleid å si til folk at: ”Jeg leser veldig mye, men synes det er tungt å lese kristne bøker sånn som ”God morgen Hellig Ånd”.
En av lærerne her har sagt at for å lære mer bør vi lese bøker som er smartere enn oss, selv om det er litt tungt, og han har jo for så vidt et poeng. Jeg må innrømme at Gilbert Morris romanen jeg leser på sengen for tiden ikke akkurat er smartere enn meg, men jeg unnskylder meg med at den i hvert fall er bedre enn meg i engelsk.

Men ok, tilbake til Benny Hinn og boken hans. Jeg merket at jo mer jeg leste, jo mer følte jeg at det kun var to alternativer:
Benny Hinn overdriver i sin beskrivelse av sitt forhold til DHÅ.
Det han skriver er sant, og da vil jeg ha tak i mer av det.
Poenget mitt er ikke å så tvil om Benny Hinns forhold til DHÅ, men å si at dersom det er mulig å ha et så reelt og personlig forhold til DHÅ, så har jeg ikke lyst til å gå glipp av det. Heiane! Benny beskriver et forhold der han kan tilbringe 8-9 timer i strekk kun i intenst fellesskap med DHÅ, uten å gå lei. Om hvordan han ofte skynder seg hjem for å være alene med DHÅ. Hvordan DHÅ kan si: ”Ikke gå, bare 5 min til”, om hvordan han begynner hver morgen med ordene ”God morgen Hellig Ånd. Han forteller også om et Kathryn Kuhlman møte han var på, der hun brøt ut i gråt og sa: ”Ikke gjør DHÅ sorg, han er det eneste jeg har!” Tenk å kunne leve i et slikt forhold!

Jeg begynte å tenke over hvor godt jeg egentlig kjenner DHÅ. Vet jeg noe om hva som gjør ham glad eller trist? Det som var interessant var at etter hvert som jeg leste og brukte tid med Gud for å fordøye disse tankene, begynte jeg plutselig å bli oppmerksom på mer av DHÅ i mitt eget Gudsliv, som jeg ikke var bevisst at var der. Hvorfor bruker jeg for eksempel den geniale teknikken å tale i tunger i lovsansstunder når jeg føler meg tom for  ord, energi og inspirasjon? Og hvorfor funker det? Det er selvfølgelig fordi DHÅ er vår hjelper i kommunikasjonen med Gud, men også ganske enkelt fordi DHÅ elsker å lovprise Gud. Og når jeg da lar ham gjøre det gjennom meg, så blir det noe helt annet enn å skulle gjøre det hele i egen kraft. Og vet jeg noe som gjør DHÅ trist? Plutselig kom jeg på noe jeg opplevde i februar som skremte meg litt. Hadde akkurat vært på en fantastisk Veien 2 helg, og følte meg fortsatt skikkelig fylt av DHÅ på skolen neste dag. Vi hadde engelsktime og hadde fått igjen en innlevering der de fleste var litt misfornøyd med karakteren. I pausen satt jeg med folk fra klassen, og de begynte å klage på at læreren ikke hadde sagt mer om hva hun forventet. Det hele var egentlig ganske uskyldig, og vanligvis ville jeg uten å nøle kastet meg inn i samtalen. Men jeg kjente plutselig at jeg ikke klarte å være der å høre på og delta, og måtte bare gå ut. Det ble plutselig tydelig for meg at DHÅ hadde veldig lite til overs for samtalen. Og det skremte meg, siden jeg vanligvis ville sett på det som veldig uskyldig, og det dermed betyr at DHÅ ikke nødvendigvis ikke alltid har det like bra hos meg. Så ja, jeg vet faktisk litt om hva som gjør DHÅ trist.

En i klassen her spurte Bill J om hva man skal gjøre for å være et hvilested for DHÅ og stadig kunne få mer av han. Bill svarte ganske enkelt at du kunne tenke deg at du hadde en due på skulderen. Hvordan ville du da ha gått og handlet for at den duen ikke skulle fly sin vei? Poenget er ikke at man skal gå rundt å være redd for at DHÅ skal folate en, for når vi tar i mot Jesus så har vi løfte på at DHÅ skal være i oss. Men poenget er hvordan vi vil handle dersom vi virkelig ønsker å være et hvilested for DHÅ. Hvis vi ønsker at DHÅ’s nærvær faktisk skal være merkbart i oss og rundt oss overalt der vi går, og i stadig voksende grad. Så jeg skjønner at dersom jeg vil ha så mye som mulig av DHÅ i livet mitt hele tiden, så er det snakk om å tenke temmelig radikalt. Hjelp, er jeg egentlig klar for det?