Bill snakket en av de første skoledagene om at det kan være en utfordring å være naturlig flink til mye, fordi man da ofte glemmer å strekke seg etter hvor god man egentlig kan bli med Gud. Jeg er ikke interessert i å se hvor langt jeg kan komme på det ”stadiet” jeg er nå, men hvordan Gud hele tiden kan få mest mulig plass i det jeg gjør, og hvor langt jeg DA kan nå med ham og for ham.

Det skal kreves mye av den som er betrodd mye, sier Bibelen. Jeg har fått mange gaver og talenter fra Gud, så hvordan bruker jeg de? Hvordan bruker jeg de for at Guds rike skal gå fram? Som nevnt over er en fare med å være god til mye at man til en viss grad kan surfe på det, uten å føle seg avhengig av Gud. Jeg vil ikke falle i den fellen! Hvordan setter jeg meg i en posisjon der jeg er avhengig av han? Der jeg er desperat etter mer av ham for å overleve? For det er der jeg lengter etter å være. Jeg lengter sånn etter å våge å være totalt avhengig av Gud. Å være en kvinne av tro. Så det har gått mer og mer opp for meg at jeg da rett og slett bare må be Gud om å knuse meg. Jeg begynte å be den bønnen etter et par uker på skolen her. Jeg vet at det ikke er noen særlig gøy bønn å be, men jeg følte at det var riktig. Og etter å ha ropt det ut til Gud i en lovsangsstund på skolen : ”Knus meg, knus meg!”, begynte jeg bare å grine. Jeg gren og gren jevnlig resten av den dagen, uten å egentlig kjenne meg trist. Men kjente meg på en måte bare tom og utslitt, og lei av å gjøre ting i egen kraft. Gud vet hva jeg tåler, og kjører på i sitt tempo, så det er ikke akkurat sånn at jeg har grått uavbrutt siden da. Men jeg har bare begynt å innse mer og mer hvor mye jeg lengter etter å være fullstendig ledet av Gud og ikke meg selv.

Vi leser nå boken ”The World Aflame”, som handler om vekkelsen i Wales. Gud gjør vanligvis ikke ting på akkurat samme måte flere ganger, og frykten for å i det hele tatt ta kontrollen selv og organisere var i følge forfatteren Rick Joyner sannsynligvis en av grunnene til at vekkelsen ikke varte lengre enn den gjorde. Men det er fascinerende å lese om hvor fullstendig overgitt de var til DHÅ’s ledelse, og hvilke utrolige resultater det gav. De stolte 100% på Guds ledelse, og organiserte ingenting uten å gjøre seg fullstendig avhengig av at han skulle ta kontrollen. Og for de som har lest om vekkelsen i Wales, så er det en av de største vekkelsene noensinne, som totalt forandret et helt samfunn. Et av de beste gullkornene i boken for meg var setningen: ”The greatest gift is not knowing how to lead, but knowing how to follow”. Den gaven vil jeg ha tak i!
 
De sier her at ”The mind is a wonderful servant, but a terrible master”, og det tror jeg er helt riktig. Jeg er utrolig lei av å bli styrt av min egen fornuft og intelligens. Jeg er lei av å være en planleggings- og kontrollfreak. Samtidig tror jeg at min intelligens er gitt meg som en gave fra Gud, og at når den blir styrt av ham kan den være et mektig våpen.

Vi hadde en gjestetaler her torsdag og fredag, Georgian Banov fra Bulgaria. Det var en ganske heftig opplevelse. Det var alt fra lovsang i låvedans-stil mens Georgian spilte fele, til Hellig Ånd Tekno/Electroinica på cd som hans kone hadde laget, mens folk danset vilt. (og jeg danset på scenen, tro det eller ei…) Selve undervisningen hans var egentlig ikke særlig ”intellektuell”, men med et heftig åndsnærvær. Han sa blant annet at vi i blant trengte å sende hjernen vår på ferie og bare komme tilbake til basisen som det krever lite intelligens for å ta imot: Jesus Kristus og han korsfestet. Jeg kjente at ”yes, dette er riktig. Jeg er lei av at hjernen min skal styre meg. Jeg er lei av å ha kontroll. Gud, kom å knus kontrollfreaken i meg”. Det var etter dette at jeg faktisk endte opp med å danse på scenen sammen med noen andre, til Holy Spirit tekno, og det kjentes utrolig godt! Det handler ikke om å bli hjernevasket og slutte å tenke selv, men å la hjernen være en tjener, ikke mesteren. Så yes Gud, bare kom å fortsett å knuse kontrollfreaken i meg, så jeg kan være fri til å være meg selv og bli fullstendig ledet av deg, uten å tenke på hva  andre tenker og mener om meg og hva som noedvendigvis er intellektuelt fornuftig.