Så nå har jeg fått ennå mer påfyll på det området. Vi har også blitt utfordret ved flere anledninger til å prøve oss frem, blant annet med å ha bind for øynene og skulle prøve å gi detaljerte kunnskapsord til en som kommer og stiller seg fremfor oss. Skummelt, men veldig lærerikt. I slike situasjoner er man jo nemlig 100% avhengig av Gud, og kan ikke gjøre noe i oss selv for å ”lykkes”.

Hører også hele tiden om gjennombrudd når det gjelder helbredelser, og folk er stadig fremme og forteller vitnesbyrd. Jeg må innrømme at det kan være lett å føle seg litt på avstand fra det som skjer. Jeg mener, selv om jeg tror at det de sier er sant, har jeg liksom ikke alltid helt klart å innse at det like godt kan skje gjennom meg. Derfor var det utrolig oppmuntrende for meg å få be for et kne som ble helbredet under en ungdomskonferanse her for et par uker siden.  Vi studenter som var tilstede på møtene var med som forbønnsteam. Mot slutten av seansen gikk jeg bort til en gutt og spurte om han ville ha bønn for noe, og han sa at han hadde skadet kneet sitt for to dager siden, og det gjorde vondt når han gikk og beveget på det. Jeg ba for kneet hans og spurte om han kjente noe. Han sa at det kjentes ut som om kneet hans brant. Jeg la hendene på kneet hans igjen, og jeg kunne også kjenne at det var brennende varmt. ”Det virker som om Gud holder på å gjøre noe”, sa jeg, og fortsatte å be. Jeg spurte igjen hvordan det kjentes, og han sa at smerten var borte, og han kunne bevege kneet uten at det gjorde vondt lenger. ”Jeg har lyst å hoppe”, sa han, og så gjorde han det. ”Det kunne jeg ikke gjøre da jeg kom hit i dag”, utbrøt han. ”Dette er helt crazy”. 

Jeg tror jeg ble like glad og overveldet som gutten jeg ba for. Det er nemlig første gang jeg opplever en slik type helbredelse så konkret på nært hold på den måten. Noe av det aller beste er at det gir meg en helt ny frimodighet til å be for syke. Nå føler jeg at jeg godt kan be for en haug med folk uten å se noe skje og likevel ikke miste håpet fordi jeg VET at det kommer til å skje igjen og at det er mulig. Ikke bare vet det med hodet, men av erfaring. Så jeg vil bare oppfordre alle som leser dette til å la vitnesbyrd dere hører være en oppmuntring og en mulighet for at Gud kan gjøre det samme gjennom ditt liv, i stedet for å ta avstand og føle at det ikke er for deg.

llers vil jeg også si at jeg hadde gleden av å få høre Heidi Baker undervise for første gang i dag på skolen. Utrolig bra og utfordrende. De som har hørt henne tale, vet nok hva jeg snakker om. Hun gråt store deler av talen, og har en vanvittig kjærlighet for mennesker. Hun snakket om og om igjen om hvor viktig det var å bare være sammen med Gud å bli fylt av hans kjærlighet. Det du gjør, din tjeneste, skal ikke være et mål i seg selv. Målet er å kjenne Gud, så skal alt annet som skjer bare være frukter av det. Jeg merker at det er utrolig viktig. Jeg kan gjøre ting for Gud, og se ting skje, men det er uendelig mye bedre og viktigere når jeg merker at Gud får forandre meg fra innsiden og det jeg gjør flyter naturlig ut av meg som et resultat av at jeg kjenner ham og vet hvem jeg er i ham. Og det er det heller ingen som kan ta fra meg.