"Med løfte og ed, to ting som ikke kan forandres – og Gud kan ikke lyve – skulle vi ha en mektig trøst, vi som har søkt tilflukt ved å gripe det håpet som ligger foran oss. Dette håpet er et trygt og fast anker for sjelen". (Hebr.6.18-19)

 

Opplevelser fra Romania og Moldova

I januar og februar reiste jeg på en måneds tur til Romania for å knytte kontakter, se hva jeg tenker og føler i forhold til landet, og se hvor jeg kan passe inn på lang sikt. Jeg vil først av alt takke alle som var med å be for meg og støtte meg på andre måter, og si at jeg fikk kjenne at Gud bar meg. Selv om jeg reiste veldig mye rundt alene, kjente jeg meg ikke ensom eller trist en eneste gang. Tvert i mot kjente jeg på en nåde til å kunne gjøre det jeg gjorde, og på mye glede og fred. Jeg hadde ikke vært i Romania siden jeg drog på teamtur dit for snart 11 år siden, men fikk en tydelig bekreftelse på at dette er et land jeg ønsker å bo i. Selv om jeg ikke kan språket, følte jeg meg hjemme der, og jeg merket at Mexico på mange måter har vært med å forberede meg for Romania. Svært lite føltes nytt og fremmed både i forhold til kulturen og problemene folk sliter med, og det føltes litt som å komme "hjem igjen" etter å da ha vært 6 måneder borte fra en latinsk kultur.

Som sagt reiste jeg rundt og besøkte ulike UIO-baser, og fikk truffet mange nye og gamle venner. Jeg var i Medias, Tirgu Mures, Cluj, Constanta, og til slutt i Moldova i et par dager. Jeg besøkte ulike arbeider som drives blant fattige, og fikk også sett mye av landet på kort tid. Snø og kulde gjorde at jeg måtte endre reiseplanene mine et par ganger, men jeg følte likevel at det ble bra til slutt. Blant annet gjorde en av disse endringene at jeg plutselig fikk en ekstra kveld i en liten sigøynerlandsby der jeg endte opp med å undervise på spansk på et ungdomsmøte. Det var en flott opplevelse, og jeg vurderer nå å dra tilbake dit de første par månedene mine i Romania for å lære språket og bruke mer tid med folkene der.

Jeg oppdaget fort at fattigdoms-problemet blant sigøynerene er langt større og mer omfattende en jeg var klar over. Selv om Mexico på mange måter har gjort meg mer vant til å se fattigdom, var det likevel sjokkerende å se hvordan noen mennesker lever i Romania, som tross alt er et land i Europa, bare et par timers flytur unna Norge. Behovene er mange og ekstreme. Det er mange mennesker som bor i slumlignende skur, uten vann eller elektrisitet. Det er barn som fryser i hjel eller dør av lungebetennelse. Det er mange analfabeter. Det er stor arbeidsledighet og diskriminering. Det er mange som lever uten fødselsattest, og dermed verken har rett til skolegang eller helsehjelp. Og problemene er omfattende. Samtidig er det mange som forsøker å gjøre noe, og mange ulike områder der det går an å være med å bety en forandring.

Da jeg var i Tirgu Mures, fikk jeg være med flere ganger ut i landsbyen Corbesti. Dette er en liten lansby med ekstrem fattigdom, der Gud ledet den tyske jenten Nadja til å begynne å reise til. De har nå sendt inn team der i noen måneder med et særlig fokus på barna, og de ser allerede en forandring. Det var herlig å kunne stå der sammen med barna og synge lovsanger til Gud, selv om de ikke vet hva de egentlig synger om ennå. Jeg hjalp til ved å tilpasse et undervisningsopplegg som vi brukte i Mexico, til å kunne bruke for å undervise disse barna om Gud. Jeg fikk også besøke andre landsbyer, og høre om mange program som drives for barn og unge.

Håp

Jeg kjente mye på behovet og viktigheten av håp både mens jeg var i Romania og Moldova. I menneskelige øyne er det lite håp, og mange mennesker lever under denne mentaliteten og kjenner på mye håpløshet. I Tirgu Mures fikk jeg skrive en artikkel for et kristent dame-blad, og følte at Gud bad meg om å skrive om håp. Jeg opplevde at dette ble et tema som stadig gjentok seg i løpet av turen, og som passer fint sammen med at dette er noe jeg har hatt på hjertet de par siste årene. Jeg fikk også en oppvekker i forhold til håp da jeg satt på toget fra Bucuresti til Constanta og kom i snakk med en mann der. Han la ut om hvor negativt alt er og om hvor håpløs situasjonen er i landet hans. Jeg prøvde å argumentere tilbake, men merket at det ikke nådde inn. Han sa at han gjerne ville møte meg igjen om et par år for å se om jeg fortsatt hadde håp for landet hans. Jeg kjente hvordan det var fristende å la seg dra ned i håpløsheten og realitetene av det han snakket om.

Til slutt jeg det opp for meg at denne samtalen ikke kunne gå noe lenger uten Gud. Uten Gud har han faktisk rett og jeg tar feil. Så selv om jeg allerede hadde sagt at jeg var misjonær, snudde jeg nå samtalen med å si: "Men grunnen til at jeg har håp for landet ditt, er fordi jeg har Gud. Og med Gud er det alltid håp. Hvis Gud får forandre enkeltmennesker og vise dem hvem han har skapt dem til å være, da kan disse menneskene være med på å forandre landet sitt". Selv om han fortsatt hadde ting å argumentere, merket jeg et tydelig skift i stemningen i samtalen. Det endte faktisk med at han sa til meg: "Vet du hva? Når du har Gud, så tror jeg faktisk at du kan klare å oppnå noen av disse tingene du snakker om". Dette ble en vekker både for meg og ham tror jeg. Jeg innså nemlig mer enn noen gang at jeg er fullstendig avhengig av Gud for å kunne bringe håp inn i håpløse situasjoner i Romania, og at jeg aldri må miste den realiteten av syne og prøve å stole på menneskelig logikk.

Family Ministry School

Gud trenger fortsatt å vise meg konkret hvor i Romania jeg skal fokusere først, men kjente uansett at det ble en god forberedelses-tur, og planlegger nå å flytte dit i juli-august.

Mens jeg forbereder meg på å reise ut som langtidsmisjonær, tilbringer jeg tid på UIO-basen på Grimerud, der jeg også underviser barna på en Family Ministry School. Dette viste seg å bli både mer utfordrende og kjekkere enn jeg hadde forventet. Det er ikke bare bare å skulle undervise 14 barn mellom 6 og 14 år, fra ulike nivåer, skoler og land. Jeg har blant annet et søskenpar som er halvt dansk, halvt fra Brasil, og en gutt fra Burma i klassen, så vi har noen språklige utfordringer. Foreløpig går mye av min tid og krefter inn mot undervisningen, og det er slitsomt til tider. Men det er også kjekt og givende. Er kjekt å få være med i et velfungerende lederteam, og å få bruke tid rundt gode familier. Koser meg også med barna i klasserommet. En av mine favoritt-ting er når vi kan synge lovsanger sammen, eller høre Guds stemme sammen, noe vi prøver å gjøre ganske ofte. Ber om at disse neste par månedene skal bli gode både for meg og elevene mine.

Jeg har hatt en ukes påskeferie, og var en tur til Trondheim og Sverige for å besøke gode venner, før det bar videre til Bergen og litt ski- og hyttekos.

Ønsker dere alle en velsignet påske!

---

Bønne-emner

-Takk for en flott tur til Romania, der Gud virkelig gav meg glede og fred.

-Be for videre ledelse og fred i prosessen

-Be for visdom og glede til å være en god lærer for barna på FMS-en.

 

Kontakt informasjon:

Siril Vaktskjold.

Tlf: +47 90196567

Hjemme-adresse: Klauvaneset 75. 5108 Hordvik. Norge

E-mail: siril.vaktskjold@gmail.com

Blogg: jegvilforandreminverden.blogspot.com

Kontonummer: 97132183280