”Du må være frimodig og legge hendene på unge mennesker og be om at de blir fylt av Den Hellige Ånd.” Det er lederen for OASE-bevegelsen, Trond Løberg, som forteller at han nylig ble minnet igjen om denne utfordringen. Han skriver om det i siste nummer av bevegelsens organ. Det er og skal være, sier han, ”OASEs spydspiss, nemlig at mennesker blir personlig berørt av Den Hellige Ånd, så Jesus blir en levende realitet i hverdagen”.

Spydspissen må ikke bli borte. Men der skjer noe mer i OASE for tiden. ”OASE har den siste tiden vært opptatt av fremtidens kirke,” står det også i Løbergs artikkel. I en forstand har bevegelsen sikkert vært det hele tiden. Men stort sett har i alle fall vi som ikke så ofte har vært direkte involvert, forstått det som om parolen har vært at mennesker skulle få oppleve å bli personlig berørt av Ånden på etter eller annet OASE-arrangement, deretter dra hjem til sine respektive menigheter og være der i trofast bønn og et håp som nesten aldri ble realisert, nemlig at lokalmenigheten skulle bli fornyet.

Jo, det hendte nok at en så ting skje i lokalmenigheter også innen Den norske kirke. Men ofte så det ut som veien ikke var så lang før både prest og menighet stanget hodet mot et usynlig, men høyst merkbart tak.

Liv og struktur
Det vi ser nå, er en ny dristighet som våger å utfordre vanetanker om kirke og menighet. ”Hvordan kan vi åpne opp for nye fellesskapsformer hvor mennesker kan leve ut Åndens liv?” spør Løberg. ”Vi har satt søkelys på strukturer og kontrollmekanismer som hindrer dette livet, og tatt til orde for et større mangfold når det gjelder menigheter, fellesskap og gudstjenestefeiring.”

Åndens liv er fremdeles poenget. Men det gjelder mer enn nådegavene. Her er et uttrykk fra en annen artikkel i ”Oasen”: ”å tenke nytt og radikalt for evangeliets skyld”. Liv er viktigere enn strukturer. Men alt liv trenger struktur. Og det er ikke komme forbi at der er strukturer som hindrer liv, og strukturer som fremmer liv. Derfor er det som skjer i OASE for tiden, etter vår mening viktig og spennende.

Utfordrende
Denne viljen til det daglig leder i OASE, Einar Ekerhovd, kan uttrykke slik: ”Av og til trenger vi å rystes litt i våre tankemønster”, fører også til at en legger til rette for å rystes og for utfordres og inspireres av både norske og ikke minst utenlandske gjester. I løpet av de siste månedene har bevegelsen alene og sammen med andre stått som innbyder til i alle fall to utfordrende konferanser.

Den første fant sted i Stavanger og hadde som tema ”Kirkens framtid – framtidens kirke”. Vi var ikke med der, men referatene tyder på friske fraspark og grundig undervisning, ikke minst av den anglikanske gjesten, biskop Graham Cray.

Den andre fant sted i Bergen, og var Cray utfordrende, var Wolfgang Simson det til overmål. Det er nok å vise til pressedebatten etter seminaret om ”Menigheten i et nytt årtusen”.

Lære av Den norske kirke
Det er spennende at kretser i Den norske kirke som bevisst vil være menigheter ”som representerer en klar bibelsk og teologisk verdiforankring og forkynnelse” (Ekerhovds referat av Ove Conrad Hanssens foredrag i Stavanger), også er de som for tiden tenker de dristigste tanker om hvordan menigheten skal gi rikere rom for Åndens liv og samtidig bedre nå det norske folk med evangeliet.

Den evangeliske del av frikirkeligheten har vanligvis ikke tenkt at den kunne lære noe fra Den norske kirke. Men det kunne vel hende at det kan bli annerledes. Kanskje vi kan finne noen av dagens pionerer i en bevegelse som noen av oss for ikke lenge siden mente hadde sett sine beste dager?

Reidar Paulsen i Magazinet 20. april 2006