For en tid siden hørte jeg om en kjent forkynner at han hadde et standardspørsmål til alle som kom til ham og mente de hadde ”et ord fra Herren” for ham. Spørsmålet var ganske enkelt: ”Betaler du din tiende?” Om svaret var negativt, kom forkynnerens replikk kontant: ”Da tror jeg ikke du har noe ord fra Herren til meg.”

Forvaltere
Poenget her er ikke tienden i og for seg. Vi kan gjerne diskutere om den har sin plass i den nye pakt (jeg tror den har det). Men poenget er at for denne forkynneren var tienden bare en del av en større helhet som ingen kristen kan vri seg unna – tiendegiver eller ikke. Det er at Jesus og apostlene med ham har mye å si om vårt forhold til penger, og vårt forhold til penger og gods er sterkt knyttet til vårt åndelige liv.

Pengene, det vi eier, de materielle goder, kaller Jesus noen ganger for mammon. Og han sier ikke at vi skal holde oss borte fra mammon i en egenvalgt åndelighet. Tvert imot: vi skal bruke mammon. Jesus kaller oss forvaltere eller husholdere. Vi skal forvalte det som noe som ikke er vårt eget, men i siste instans hører Gud til.

De sanne skatter
Gud har altså betrodd mennesker å forvalte pengene og gjort forvaltningen til en test som avslører hva annet han kan betro oss! Her er ordet den nevnte forkynneren brukte som utgangspunkt for sitt standardspørsmål: ”Dersom dere ikke er tro i den urettferdige mammon, hvem vil da betro dere de sanne skatter?” (Luk 16,11). I en annen oversettelse: ”Om dere ikke er tro når det gjelder pengene, som det hefter urett ved, hvem vil da betro dere de virkelige verdier?”

Er det så vanskelig å se sammenhengen? Manglende troskap i vår omgang med penger gjør at Gud ikke kan betro oss ”de sanne skatter” eller ”de virkelige verdier”. Har ikke det siste uttrykket noe med åpenbaring å gjøre, med åpne linjer fra den åndelig verden inn i vår verden? Hvem andre kan gi oss ”de sanne skatter” enn Gud selv? Kanskje det til og med innbefatter profetiske budskap eller ”ord fra Herren”?

Lommebok og bankkort
Det grunnleggende krav til en forvalter, uansett hva forvaltningen gjelder, er altså at ”av forvaltere blir det ellers krevd at de må vise seg tro.” Det er lett å tenke på de mange ”åndelige øvelsene” da. Ja, det er viktig å være tro i bønnen og vitnesbyrdet. Ja, det er viktig å være trofast til stede når Guds folk samler seg. Men Jesus gjør testen så utrolig mye mer hverdagslig. Han lar den dreie seg om lommebok og bankkort.

Det gjelder ærlighet i all omgang med penger, betale det en skylder, aldri lure seg unna eller snyte noen, betale sin skatt (enten en finner den rimelig eller ikke), ikke gjøre eller bruke svart arbeid – og selvfølgelig raushet i møte med dem som trenger hjelp – rikelig offer og hellige gaver til alt som fremmer Guds rikes vekst. Det er penger det dreier seg om når apostelen Paulus minner sin venner i Korint om at ”den som sår sparsomt, skal også høste sparsomt, og den som sår rikelig, skal høste med rik velsignelse. … Og Gud er mektig til å gi dere all nåde i rikelig mål, for at dere alltid og i alle ting kan ha alt det dere trenger til, og ha overflod til all god gjerning” (2 Kor 9,6+8).

Reidar Paulsen i Magazinet 8. juli 2006