For mange mennesker er det et plagsomt faktum at Bibelen taler så mye om penger. Mange troende finner det vanskelig å tale om emnet. Tradisjonelt er det blitt et tabuemne i mange kretser. Visst skulle eller burde en være med å gi, men det skulle være så diskret at andre ikke ante noe om det, ja, noen ganger fant en skriftbelegg for at en nesten ikke skulle vite det selv!

Troskap
Jesus hadde mye å si om penger og vår omgang med dem. Han trekker forbindelsen mellom troskap i pengesaker og vår mulighet til å motta åndelige goder eller åpenbaring: ”Dersom dere ikke er tro i den urettferdige mammon, hvem vil da betro dere de sanne skatter?” Vårt åndelige liv og vekst som kristne har altså sammenheng med at vi er rettferdige i all vår omgang med penger, ikke snyter, betaler det vi skylder enten det er regninger eller skatt og toll. Redelighet og ærlighet og klok forvaltning burde kjennetegne den troende.

Tienden

Det er når Bibelen beveger seg videre til hellige gaver eller offer, vi føres inn i virkelig givertjeneste. Gud har knyttet rike løfter til tiende og enda rikere løfter til gaver og offer.

Ansvarlig
Det er i denne sammenhengen apostelen Paulus taler om den ubrytelige sammenhengen mellom å så og å høste: ”Men dette sier jeg: Den som sår sparsomt, skal også høste sparsomt, og den som sår rikelig, skal høste med rik velsignelse.”

Tienden krever et bevisst og ansvarlig forhold til pengene våre. Apostelen anbefaler det samme når det gjelder gaver og offer. ”På den første dag i uken skal hver av dere hjemme hos seg selv legge til side det han får lykke til, for at ikke innsamlingen først skal begynne når jeg kommer.” Det handler altså ikke om tiende, men en innsamling til fattige medkristne i Jerusalem og Judea.

Holde regnskap
Men har ikke Jesus sagt noe om å ikke la din venstre hånd vite hva den høyre gjør når du gir? Jo, det har han. Men det handler ikke om din givertjeneste til menighet eller misjon! Det handler om almisse – ”når du gir til de fattige” står det i Bibelselskapets oversettelse. Her dreier det seg om den spontane håndsrekning til et medmenneske i nød eller med et presserende behov. Jesus regner det som en selvfølge at hans disipler er rause og ikke opptatt av å holde regnskap med slike gaver. For å sette det på spissen: Tienden og de hellige gaver må du holde et visst regnskap med for å være ”tro i den urettferdige mammon”. Skal noen holde regnskap med almissene, er Gud alene.

Regelmessig
Noen av våre lesere vil si at de ikke er enige i det vi skriver om tienden. Det kan vi ikke gjøre noe med. Men tør vi anbefale at de i alle fall begynner med en regelmessig, ordnet givertjeneste i stedet for den altfor vanlige impulsmetoden der størrelsen på offeret er avhengig av kollekttalerens overtalelsesevner?

Kommentar i Magazinet 10. februar 2005

Av Reidar Paulsen

I tillegg tror vi det er godt om en kunne rydde opp i en del begreper og se at Bibelen taler om flere former for givertjeneste. Vi hører til dem som tror at tienden ikke bare hørte til i den gamle pakt. Jesus sa: ”Dette (gi tiende) skulle gjøres, og det andre (rettferd, barmhjertighet og troskap) ikke forsømmes.” Tienden – en tidel av alt vi tjener – hører Herren til og skal bæres inn i forrådshuset – menigheten – stedet hvor vi får vår åndelige mat. Tienden er ikke egentlig givertjeneste – det er noe som hører Gud til; vi betaler det tilbake som et tegn på at vi vet at alt hører ham til og skal forvaltes til hans ære.