rp07.jpg

18. mars 1998 startet Jesusrevolusjonen i Bergen. Noen hektiske kvelder fylte hundrevis av unge Teatergarasjen. "It's partytime," proklamerte en sprudlende reportasje i Dagen. Høydepunktet var Stephan Christiansens forkynnelse. Kampanjen måtte forlenges, "og da siste kampanjekveld var avholdt onsdag en uke senere, hadde over 300 ungdommer søkt frelse," forteller Christiansen i "Jesus Revolusjonær" (2003).

 

Jeg går ut fra at de 300, lik de tjue det sto om i Dagen fra første møtekvelden, "bad om forbønn med ønske om å ta imot Jesus som sin frelser og Herre", eller som det ble uttrykt i en senere reportasje, hadde "gitt respons på frelsesinnbydelsen". I Billy Graham-språk ville de blitt registrert som "avgjørelser" (decisions). Noen ville kanskje sagt at over 300 ble frelst. Christiansen passer seg for det: "Vi bruker for øvrig uttrykket 'søkte frelse' helt bevisst. Dette er mennesker som offentlig tilkjennegir at de ønsker å ta imot Jesus Kristus som deres frelser, men hva som skjer i den enkeltes hjerte, vet bare Herren."

 

rp07Åndens vitnesbyrd

Avgjørelser er viktige. Ønsker - mer eller mindre flyktige - kan være viktige. Men "hva som skjer i den enkeltes hjerte", må være viktigst. Og selv om bare Herren vet hva, vil et ekte verk av Gud i et hjerte finne uttrykk i ord. De klassiske evangelistene i anglo-amerikansk sammenheng og hjelperne deres ventet på at Åndens indre vitnesbyrd skulle føre til et ytre vitnesbyrd. De kunne forkynne og veilede og be for, men ikke i stedet for. For frelsens suverene verk er virket av Herren, eller som Charles Spurgeon kunne uttrykke det: "Mitt håp kommer fra den frie nåde og ikke fra den frie vilje."

 

... Les resten av kronikken på Reidar Paulsens egne sider

 

(Også publisert som kronikk i DagenMagazinet 30. juli 2010)

 

www.basileia.no finner du også de fire foregående kronikkene.