tb-ekko-01.jpg

En stor utfordring til predikanter og menigheter 

 

Reidar Paulsen har nettopp fylt 70 år. Han er gift med Astrid, og de har fire barn og seks barnebarn. Etter 39 år i Bergen har Reidar Paulsen blitt en kjendis i byen, i hvert fall i kirkelandskapet.Opprinnelig er han fra Kristiansand, og mens han gikk på Lærerskolen her, møtte han sin kjære Astrid. Begge hadde tanker for et liv i misjonens tjeneste, og derfor gikk kursen til Misjonshøgskolen i Stavanger for Reidar. Sine åndelige røtter har han i Frikirken, og hans første tjeneste ble i Oslo Vestre Frikirke.

 

Før den karismatiske vekkelsen hadde gjort sitt inntok i Norge, møtte Reidar Paulsen den norskætta lutherske presten, Harald Bredesen fra USA. Han bad for Reidar hjemme på hybelen hans, og gjennom dette ble han fylt med Den hellige Ånd, eller åndsdøpt som han nå gjerne kaller det. Derfor kaller han seg selv en "prematur karismatiker". Denne erfaringen skulle revolusjonere livet og tjenesten hans. Under sine mange år i Bergen har Reidar Paulsen vært en døråpner inn til den karismatiske dimensjonen for mange.

 

På sin stille, rolige måte har han vært en enhetsbygger mellom menighetene i Bergen, ikke minst gjennom felles bønnesamvær.

 

Under studietiden hadde han lest mye missiologi og mye om vekkelse, særlig interesserte han seg for haugevekkelsen og den rosenianske vekkelsen. Astrid og han ble ikke misjonærer, men livet har hatt et sterkt misjonsengasjement. Et varmt hjerte for samfunnet og byen han bor i, har også preget tjenesten. Han søker byens beste, som han uttrykker det. Derfor kjenner han også trykket for å være med i fronten for å vekke opp til ansvar for at den nye kjønnsnøytrale ekteskapsloven ikke skal bli stående. I denne forbindelse stiller vi ham en del spørsmål.

 

Hvilke muligheter ser du for utviklingen til menighetene i Bergen de neste årene?

 

tb-ekko-02- Vi tjener en Gud som elsker verden, en Gud som ikke vil at noe menneske skal gå fortapt, en Gud som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne. Vi har en Gud som vil at rettferdighet og fred og barmhjertighet og godhet skal prege alle deler av byens liv. Det er menighetenes mulighet!

 

- Og det er menighetens - jeg vil helst bruke dette ordet i entall, for jeg tror Gud bare har én menighet i byen - utfordring! For den suverene Gud, han som alene kan frelse og forvandle, har valgt å kalle menigheten inn i sin gjerning. Han har knyttet byens og menighetens velferd sammen. Et avsnitt fra Jeremias' brev til jødene, som var bortført til Babylon, har blitt noe av en agenda for en del av oss. Midt i avsnittet står det: "Søk den byens velferd som jeg har bortført dere til, og be for den til Herren! For når det går den vel, så går det dere vel" (Jer. 29,7).

 

- Vi er kalt til å søke Bergens velferd. Sentralt i det står bønnen for byen. Men jeg tror det også er et kall til å ikke se "menigheten" eller "kirken" som et sted vi går, men som noe vi er 24 timer i døgnet sju dager i uken. Testspørsmålet for forsamlingene blir ikke hvor mange vi kan samle en time eller to søndag formiddag eller kveld, men hvor mange av de hellige vi får utruste til tjeneste, ikke primært til det vi vanligvis har kalt kristen tjeneste, men til å være verdens lys, jordens salt, Kristi brev i familien, i nabolaget, på arbeids- eller studieplassen, overalt der mennesker lever og leker, ferdes og bor, kort sagt: representere Guds rike i ord, holdning og handling i alle deler av byens liv.

 

Hva er det beste som har funnet sted de senere årene?

 

- Jeg våger vel ikke å gi det definitive svaret på det. Men la meg nevne noen trekk: en voksende åpenhet for evangeliet eller i alle fall for åndelige spørsmål blant folk flest, stadig flere bønneinitiativ - inkludert arbeidet med et 24/7-bønnehus - og voksende enhet mellom ledere og forsamlinger.

 

- Noe av det som gleder meg mest, er å se hvordan Gud reiser opp bevisste, glade unge ledere som elsker Jesus, hans menighet, byen og hverandre. Og hvem kan la være å glede seg over vitnesbyrdene om folk som blir berørt av Gud til helbredelse og frelse på gater og streder? Jeg ser også at flere voksne troende er mer og mer bevisst sin tjeneste som Gudsrikerepresentanter der Gud har plassert dem midt ute i samfunnslivet.

 

Hva er din rolle i Kristkirken nå?

 

- Kristkirken er en del av Doulos-nettverket som jeg leder. Så selv om jeg er ute av forstander- og eldstetjenesten, står jeg til disposisjon der menigheten måtte ønske det. Det hender at jeg kan være en samtalepartner og rådgiver. Tre ganger i måneden leder jeg for øvrig en studiegruppe for staben i menigheten og lærerne på Veien Bibelskole.

 

Hvorfor har du engasjert deg i forbindelse med den nye ekteskapsloven?

 

- Den nye loven representerer et klimaks i den kulturrevolusjonen som har skjedd i landet vårt de siste årene. Den er et brudd med både kristen og inntil nå allmennmenneskelig etikk og samfunnstenkning. Følgene av den er mange, ikke minst for den oppvoksende slekt og våre etterkommere.

 

- Men selvsagt har jeg en ekstra grunn til å reagere. En vigsler representerer myndigheten i de minuttene han foretar en ektevigsel. Han administrerer gjeldende lov på vegne av Staten og bekrefter den med sin underskrift og menighetens stempel. Jeg har viet folk i over 40 år, men jeg kan ikke fortsette å vie under den loven Stortinget har gitt oss nå.

 

Hva mener du menighetene som har vigselsrett bør gjøre?

 

- Etter min mening bør vi frasi oss vigselsretten. Jeg venter bare på at vi er flere i flere sammenhenger som kan gjøre det samlet. Men i menighetene skal vi fortsette å vie til livslangt ekteskap mellom én mann og én kvinne! Så lenge staten ikke vil anerkjenne en slik vielse, må nok paret av juridiske grunner veien om en såkalt borgerlig vigsel. Men det er med mann og kvinne, for Guds ansikt, med løfter om troskap inntil døden, den egentlige vielse skjer. Slik kan vi avlegge et vitnesbyrd om hva ekteskap er og at vi ikke anerkjenner den nye definisjonen.

 

Vil ikke en aksjon på dette punkt kunne oppfattes som om vi ønsker å skyve homofile fra oss?

 

- Kanskje noen vil se det slik. Men hvis så er, har det vel allerede den effekten når vi nekter å ektevie homofile? Dessuten er der homofile som gjerne hører hva Guds ord har å si om saken og ønsker vår støtte til å følge det. De vil antakeligvis ha større sans for menighetsledere som er tydelige og tar konsekvensen av sin overbevisning, enn for ulne og handlingsredde ledere.

 

Vil det du foreslår ha noen virkning?

 

- Håpet er at vi både skal kunne bekjenne tydelig hva et ekteskap er, og at vi er villige til å ta konsekvensen av det.

 

Vil ikke dette kunne undergrave den kristne ekteskapsforståelsen i en tid da mange ser på samboerskap som et reelt alternativ?

 

- Nei, snarere tvert imot. Hele situasjonen er en stor utfordring til predikanter og menigheter. Debatten om ekteskap og ekteskapslov gir oss en gylden anledning til å løfte frem, som aldri før, det bibelske stoffet om mann og kvinne, ekteskap og familie, barn og foreldre, i forkynnelse og undervisning. Benytter vi denne anledningen kan vi underbygge og ikke undergrave den kristne ekteskapsforståelsen.

 

Vi fra Tabernaklet ønsker denne visjonære og hardt arbeidende pensjonisten Guds signing over denne kampen, som vi vil be om at han får mange med seg på.

 

Tekst: Rigmor Karlsen

Foto: Henrik Kilvær