Den kristne kirke sprenger alle grenser som mennesker har satt. Når den en gang skal - samles for tronen, skal den bestå av «en stor skare som ingen kunne telle, av alle folkeslag og stammer og folk og tungemål» (Ap 7,9). Den er universell, men på samme tid lokal. Misjonen kan ikke slå seg' til ro før den er plantet i alle folkeslag. Den skal slå røtter i den lokale sammenheng.

Men det er farlig om vi glemmer at kirken alt her og nå er universell. Vi trenger den kryssbefruktning som bare kan skje ved en levende kontakt over grenser. Apostelen Paulus taler om å forstå dimensjonene i Kristi kjærlighet «sammen med alle de hellige» (Ef 3,18). Vi tror dette ordet binder oss sammen med de hellige som har gått foran oss. Den berikelse som troende fra alle tider før oss kan gi, vil vi ikke gå glipp av. Vi melder oss ikke ut av 2000 års kirkehistorie. Er det ikke en form for åndelig hovmod å tro at vi vet så mye bedre enn alle tidligere generasjoner at vi kan klare oss uten deres vitnesbyrd og innsikt?

Impulser utenfra
På samme tid tror vi at «sammen med alle de hellige» binder oss sammen med de troende i andre land og leirer i dag. Det er bemerkelsesverdig å lese vekkelseshistorien og se hvordan vekkelsens ild tennes sted etter sted gjennom aktive kontakter. Tidligere kunne vekkelsen spre seg gjennom brev. Eller den går videre ved at folk oppsøker den der den er, og så bringer den med seg hjem. Tormod Engelsviken skrev en gang at den eneste norske kristne bevegelsen som er blitt til uten impulser utenfra, antakeligvis er Smiths venner. Men nå har bevegelsen menigheter i alle verdensdeler.

En av de andre måtene erfaring, impulser, fornyeIse og vekkelse sprer seg på er ved reisende predikanter. Det er tydelig at Gud har gitt noen en gave til å betjene Guds menighet ut over de lokale grenser. Det nye testamente gir oss også et levende inntrykk av at slike reisende predikanter var meget vanlig i den første kristne tiden. Og det var ikke bare misjonærer, slike som forkynte evangeliet der det ikke var forkynt før. Det var så vanlig at apostlene måtte lage forskrifter for hvordan de skulle behandles (Se f. eks. 3 Joh).

Ett folk på tvers av grenser
Der er liten tvil om at den kristne menighet i den første tiden oppfattet seg som ett folk på tvers av alle grenser. Ja, det var noe av det som kjennetegnet den. Selv om hver enkelt menighet hadde sine hyrder og lærere, forkynnelsen av Guds ord og sakramentene - kort sagt alt som skulle til for å leve som kristne - hadde de bruk for impulsene fra resten av kirken.

Det hender at noen spør hvorfor det er nødvendig å reise til Toronto eller Redding eller hvor nå må være. Er ikke Gud den samme her? Selvsagt er han det. Og det er ikke alle som skal reise. Men hvis vi har respekt for den måten Gud har arbeidet på. før, er der kanskje noen som skal reise?

Det hender noen protestere på at det hentes inn predikanter fra andre land. Har vi ikke gode nok forkynnere i Norge? Sikkert. Men igjen: Utveksling av forkynnere over grenser er et like gammelt fenomen som den kristne kirke.

Opplives ved vår felles tro
Det betyr ikke at vi ukritisk skal ta imot hva som helst utenfra. Men det ville være rart om der ikke var andre kristne i den verdensvide kirke som hadde innsikter og erfaringer som vi ikke har. Før Paulus noen gang kom til den allerede etablerte menigheten i Rom, skrev han at han lengtet etter å la dem «få del med meg i noen åndelig gave, slik at dere kan bli styrket». Eller kanskje det skal være til gjensidig nytte? «Det vil si: at vi sammen kunne opplives ved vår felles tro, deres og min» (Rom 1, 11 - 12). Skal vi tro at det kan skje også i dag?

Reidar Paulsen i Magazinet 15. november 2007