Vi tilhører alle en lokalmenighet. Men vi tilhører også den universelle menighet – menigheten av alle troende til alle tider og på alle steder. Perspektivet er svimlende. Vi hører sammen med alle de hellige og er avhengige av hverandre for å fatte Kristi kjærlighet. Det sprenger alle våre gjerder. Det Gud har åpenbart for oss, skal vi deles med andre som trenger det. Det Gud har vist andre, kan være det vi trenger. ”Sammen med alle de hellige” gjør slutt på snevert konfesjons- og menighetshovmod. Å tro at det Gud har åpenbart for vår krets eller nettverk eller kristenfolket i vårt lille land er normen alt annet skal prøves på, vil føre til stagnasjon og innavl.

Men den universelle menighet har ikke bare geografisk bredde. Den består av de hellige gjennom alle generasjoner. ”Sammen med alle de hellige” burde også være et sterkt vern mot en annen form for hovmod, troen på at vi har så mye større innsikt enn alle før oss. For på det ene feltet etter det andre kan vi finne kristne i tidligere generasjoner som har overgått nesten alt vi finner i dag.

Historieløsheten er en fare, ikke minst for oss som er opptatt av hva Gud gjør i dag. Visst er det kjennskap til Guds ord som skal verne oss mot farer. Men å kjenne historien kan være med å holde oss unna grøftene noen av våre forgjengere havnet i. De fleste tabber vi gjør nå, er gjort før. Det sies at det eneste vi lærer av historien, er at vi ingen ting lærer av historien. Men trenger det være slik?

”Sammen med alle de hellige” er et uttrykk som skaper undring og glede. Tenk at jeg og forsamlingen vår er en del av et nettverk som strekker seg gjennom alle generasjoner, sprenger alle nasjonale og geografiske grenser og skal fullføres den dagen vi sammen fullt ut opplever alle dimensjoner i Kristi kjærlighet. Men skal vi begynne å fatte den kjærligheten, trenger vi hverandre alt.

Reidar Paulsen i Dagen 21. oktober 2008