"Vi synger sanger til Gud" svarte eg.
Han sier så at han synes det var veldig godt.
Da han sa det, følte eg at Den Hellige Ånd la ord ned i munnen på me
og eg sa: "Ka er det som er godt?".
"At folk samles!"
"Har du savnet det?" spør eg.
"Ja"
"Kem har sviktet deg?"
"Min mor, eg er her for å lete etter henne"

Så spør han om vi kan gå en tur og prate litt. Vi går litt nedover en
bakke når han forteller om en rekke forferdelige situasjoner som han
har gjennomlevd den siste tiden og må til slutt ta til tårene, noe eg
og raskt gjør. Dette åpnet opp for en lang samtale om livet hans, om
Guds nåde som det eneste som aldri går tomt og om ting vi hadde til
felles. Eg ble vel så velsignet som han gjennom at eg av alle
mennesker fikk lov til å dele ut Guds nåde til en "fremmed" og
fortelle han at han er en kristen når han tror på Gud og har døpt seg
og til og med ber til Gud hver dag. Det virket som om han var helt
overrasket over at han kunne kalle seg en kristen men tok imot og
valgte å gå ut av parken etter samtalen istedenfor å døyve smerten han
hadde med stoff.

Det er fantastisk å få lov til å dele Guds nåde med folk i håpløse
situasjoner og at Gud kan bruke meg i møte med en "fremmed" gjør meg
ydmyk og takknemlig!

--
Jan-Christoph Cassel Noven