Vi tenker kanskje ikke over det, men de gamle sangene vi bruker i dag er naturligvis bare noen ytterst få av alle dem som ble laget i de forskjellige periodene. Slik vil det vel også bli med sangene som ble laget i vår generasjon – de fleste av dem vil bli glemt. Spørsmålet er da hvilke sanger som kommer til å overleve den generasjonen de ble født inn i. Jeg har i hvert fall ett
forslag.  

 

På sensommeren, jeg tror det må ha vært i 1997, stod vår venn Sverre Kristoffersen i spissen for en lokal variant av den engelske ungdomsfestivalen Soul Survivor i Loddefjord. Mike Pilavachi var der og Matt Redman ledet lovsangen. Noe av det jeg likevel husker best, var et nytt møte med et band som jeg så vidt hadde stiftet bekjentskap med et drøyt halvår tidligere. Da het de Cutting Edge, og jeg fikk en av deres første cd’er fra en ire som talte på en King’s Kids-leir på Skjergardsheimen. Jeg merket med en gang at det var ett eller annet med dette bandet. En eksplosivitet og en nærhet som gjorde dem fascinerende.

 

Så stod vi der, i en gymsal i Loddefjord, og bandets nye plate – de hadde da skiftet navn til Delirious? – ble spilt over anlegget. Av en eller annen grunn skjønte jeg med en gang at det var det samme bandet som jeg hadde hørt på før. What a friend, het sangen umiddelbart grep tak i meg. Fra norsktimene på videregående husker jeg blant annet at et av poesiens idealer er å skjære bort alt som ikke absolutt må være med. Denne sangen lever godt opp til det idealet. Med svært få ord formidler den evangeliet – enkelt og sjeldent kraftfullt. Teksten kan leses, grunnes på, synges, lyttes til og synges igjen. Den favner essensen, noe av det som gjør at den kristne tro skiller seg ut blant evangeliene: ”Dere har jeg kalt venner”. Bildebruken er så kraftig at sangen ikke bør synges uten gjennomtenkning. What a friend I’ve found – closer than a brother. I have felt your touch – more intimate than lovers. Og så det enkle, men nydelige refrenget Jesus, Jesus, Jesus – friend for ever – som illustrerer at Kristus er verd å leve og dø for. Og så: What a hope I’ve found – more faithful than a mother. It would break my heart to ever lose each other.

 

Da vi sang denne sangen i den generelt svært rikholdige gudstjenesten sist søndag, kom jeg for første gang på lenge til å tenke på episoden fra Loddefjord, og jeg husket hva det var ved denne sangen som grep meg så sterkt denne gangen. Så takk til Vegard Schow og hans mannskap for det. Og takk til Martin Smith som står bak det virkningsfulle Kristus-bildet sangen er.