Der er enkelte tema som er vanskeligere å ta opp fra prekestol eller plattform enn andre. Et av dem er alt det som har med forholdet mellom menighetsledere og medlemmer å gjøre. Ved ordinasjoner eller innsettelse er det helt i orden å lese om hvordan en pastor eller eldste skal være og te seg, for eksempel slik Peter sier det: ”Dere skal ikke herske over menigheten som er betrodd dere, men være et eksempel for hjorden.” Tjenende lederskap er et bibelsk ideal.

Vanskelig tema
Men det er ikke like lett for den som alt er innsatt i en slik tjeneste, å tale om den andre siden av saken, hvordan Guds ord forventer at medlemmene skal forholde seg til lederne. Det er vanskelig fordi den som skal forkynne det, føler at andre vil tenke at han sier det i et slags selvforsvar eller for å styrke egen posisjon. Antakeligvis har det alltid vært vanskelig, men er det enn mer i en tid som langt på vei forkaster alt som heter autoritet.

Likevel må vi, om vi skal være tro mot Guds ord, også ta med denne siden av ordet.

Formaninger
Her er et knippe av slike nytestamentlige formaninger: ”Vi ber dere, brødre, å vise dem anerkjennelse som arbeider blant dere, de som er deres forstandere i Herren og formaner dere. Dere skal elske dem og sette dem overmåte høyt på grunn av den gjerning de har” (1 Tess 5,12-13). Eller: ”Eldste som er gode menighetsforstandere, fortjener dobbel belønning, framfor alt de som arbeider med forkynnelse og undervisning” (1 Tim 5,17).

Hebreerbrevets forfatter er enda mer direkte: ”Vær lydige mot deres ledere og rett dere etter dem!” Hvorfor skal vi det? ”For de våker over deres sjeler og skal en gang avlegge regnskap. Sørg for at de kan gjøre det med glede, uten å sukke. Ellers blir det ikke til gagn for dere” (Hebr 13,17).

Bibelsk og gammeldags
Vise anerkjennelse, elske, sette overmåte høyt – er det for gammeldags? Være lydig – det er i alle fall gammeldags. Men det er bibelsk. Og det må i det minste bety at ledere i menigheten kan forvente at medlemmene er lojale, at de ber for dem, at de taler vel om dem, at de beskytter dem, at de nekter å høre på sladder og slarv.

Eller for å snu på det og uttrykke det positivt: ”Sørg for de kan gjøre” sin tjeneste ”med glede, uten å sukke”.

Ute av spill
Jeg har vært menighetsforstander i tett på fire tiår. Du verden så mange herlige menighetslemmer jeg har hatt rundt meg gjennom årene! Men jeg har kontakter i mange menigheter og kjenner mange ledere. Jeg har funnet at den amerikanske forkynneren Francis Frangipane ikke er langt fra sannheten når han er inne på at den vanligste yrkesskaden blant slike som har hyrdetjenesten, er ”sauebitt”. Det handler om sauer som biter sin gjeter. Noen ganger skades gjeterne så hardt at de settes ut av spill for kortere eller lengre tid, enkelte ganger permanent. Kanskje de forlater tjenesten i menigheten med en ullen og ikke uttalt anklage om å ha sviktet kallet.

For andre går det ikke så langt at de kutter ut hyrdegjerningen. De strever videre, men uten glede og med mange sukk.

Maktmisbruk
Det er lettere å skrive om ledere som misbruker sin makt og hersker over hjorden. Da er alle med på fordømmelsen. Men jeg vil påstå at der er langt mellom slike ledere, og godt er det. Men noen ganger undres jeg på om ikke avstanden er kortere når vi skal telle gjetere som ”mishandles” av sauene.

 

         En norsk politiker skapte en replikk som huskes, da hun i fjernsynet sa: ”Sauer er ålreite dyr.” Men hun snakket altså om vanlige norske sauer. De aller fleste sauene i menighetene er også ålreite, men kanskje noen bør kalles til omvendelse?

 

 

Reidar Paulsen i Magazinet 23. april 2005